Forført av ord

1970: Det sitter en mann på 62 år hjemme i sin stue i Ulvik i Hardanger. Han er en mann som har levd alene hele sitt liv, og som er forberedt på å fortsette med det. Han er ingen hvem som helst, han er en av Norges fremste diktere. Han er Olav H. Hauge.
Der sitter han i sin enkle stue og sannsynligvis baler med disse orda sine. Men så kommer det et brev. Et brev som åpner slik:

"Jeg stod opp i morges og tenkte på et rom møblert med bøker fra gulv til tak. Bli ikke forbauset når jeg skriver slik til deg og du ikke kjenner meg- det går over, man kan vel møtes i brev så vel som på gaten."

Brevet kommer fra Bodil Cappelen, en gift kvinne på Sørlandet, billedvever av yrke, men lidenskaplig opptatt av litteratur. Og diktene til Olav har nådd henne, og gjort noe med henne, noe som får henne til å sende et brev til en vilt fremmed mann.

Og slik starter den vakreste kjærlighetshistorien jeg vet om. Og den er ikke en gang "based on a almost true story" den er så ekte som det går an å få blitt.

I tre år sender Bodil og Olav brev fram og tilbake, tre lange år før de endelig møtes. Og det er i stor grad høyst hverdagslige brev, hvor de diskuterer litteratur, politikk og arbeidet sitt, men det er noe stort som ligger og ulmer under der, noe uunngåelig. Bodil vet det innerst inne, og er den første til å sette ord på det, og gjennom brevene er det Bodil som skriver mest lidenskapelig og personlig. Den store ordkunstneren Olav baler litt med disse brevene, baler litt med å få denne kvinnen inn i stua og livet sitt, og blir nesten litt fattig på ord.  Men han lar seg forføre. Slik Bodil lot seg forføre av hans dikt.

 

Brevene er fulle av hjerteklapp og magesug, men alltid skjult mellom linjene eller i korte magiske setninger. Den stadig økende lengselen i den langsomme brevvekslingen. Hvor nær de er hverandre til tross for avstanden. "Eg tenkjer berre på deg. Du er her, noko så forunderleg har eg aldri upplevd!"skriver Olav et sted.
Slik kan man altså nå sjela til en annen person, endre seg, forelske seg, ja til og med elske noen, bare ved hjelp av det skrevne ord.

Brevene ender med at Bodil etter fem år forlater alt, setter seg i bilen og kjører til Ulvik og Olav. Slik opplever de den store kjærligheten i livets høst, og Olav får helt uventa en kvinne i stua si etter 60 år alene. Og de lever lykkelig sammen fram til Olav dør i 1994.

Er du håpløst romantisk som meg, anbefaler jeg boka "Brev 1970-1975" , hvor alle brevene er samlet og hvor virkeligheten overgår enhver Hollywood-film.

Kjærleik altså! Det er noe med den.