Hamskiftet

Jeg har ofte tenkt på hva utenforstående egentlig tenker om meg. De som ikke kjenner meg, aldri har hørt om meg og som ikke vet noe om meg. Jeg vet, det er komplett usannsynlig at de finnes noen der ute som passer i den sjangeren. Men la oss nå tenke oss at det gjør det.


Jeg lurer på hva vedkommende tenkte om meg, han som for eksempel traff meg den vinterdagen i juni. I ført en merkelig blanding av grønne sko, rød jakke og lilla veske. Lilla intet mindre!!! Fordi jeg akkurat den dagen var hakket mer trøtt enn vanlig, og dermed hadde kommet til skade for å kle på meg klær i koma. Lettere rød på øyene fordi jeg den samme dagen hadde hatt tannkremrester på fingrene da jeg tok på meg linsene.

Jeg mener!! Vedkommende hadde jo ikke hatt noen forutsetning for å vite at jeg egentlig er en stilstudie i perfekt lagt hår og make-up. Og klær som matcher sko og vice versa. Og at det under disse klærne som denne ene dagen var satt sammen på gyselig vis, befant seg en kropp som er skapt for poledancing.

For dere andre som kjenner meg vet jo dette. At jeg har en kropp som er skapt for poledancing.


Jeg lurer på hva den ukjente vedkommende som satt ved siden av meg på kinoen her forleden egentlig tenkte om meg. Der jeg gomla i meg et halv kilo smågodt og en gigantisk popcorn før reklamefilmene var ferdig. Skal tro om han egentlig mistenkte meg for å gå på kino utelukkende for å spise kvalmende store mengder med gotteri? Spesielt siden jeg snorksov halvveis ut i filmen?

Jeg mener! Vedkommende har jo ingen forutsetninger for å vite at jeg egentlig ikke trenger popcorn og smågodt for å føle lykke. Og at jeg egentlig syns sponplata og broccoli er like godt. Og at jeg bare er ute etter det særpregede kunstneriske utrykket til filmene jeg går på.

For dere andre som kjenner meg vet jo dette. Det med sponplatan. Og broccolien. Og kunsten, mener jeg.


Jeg lurer på hva den ekspeditøren på den lekre lille klesbutikken egentlig tenkte om meg. Da jeg med stort pågangsmot streda inn i det pittelille prøverommet med en haug med umulige kjola.

Og aldri kom ut igjen.

Fordi jeg hadde satt meg fast i en av kjolene.

Jeg lurer litt på hva hun tenkte om meg da hun plutselig så en masse arma og bein som tyta ut av det alt for lille forhenget, kombinert med en masse styggord som ville ha fått mormor til å snu seg i grava.

Skal tru om hun så at jeg stod der bak forhenget og sneik og venta på at alle andre kunder skulle gå, med arman rett til værs fast i en alt for liten kjole. Og så lurer jeg pittelitt på hva hun tenkte da hun måtte hjelpe meg ut av kjolen.

Jeg mener!! Vedkommende hadde jo ingen forutsetninger for å vite at jeg egentlig er en smidig liten sak som normalt glir inn hva det enn måtte være. For dere andre som kjenner meg veit jo dette. At jeg er en smidig liten sak som normalt glir inn i hva det enn måtte være.



Jeg har en mistanke om at vedkommede som så meg på vei opp Per Karlsa-tinden kan ha fått et noe feilaktig inntrykk av meg. Der jeg klamra meg til en enslig gresstue, iført ikke mindre enn to bukser og en tjukk anorakk med hetta på i 100 varmegrader. For klegg stikker nemlig gjennom en tynn bukse. Trur jeg. Temmelig sikker på det. Derfor to bukser. Der lå jeg skjelvende på kne, redd for å dø enten av fall ned fra nevnte Per Karlsa-tinden eller av 100 milliona kleggbitt. Mens folk freidig vandret forbi meg opp på toppen iført shorts.

Jeg mener! De har jo ingen forutsetninga for å vite at jeg egentlig ikke er en nevrotisk nutcase som klamrer seg til tilfeldig vegetasjon. Men at jeg egentlig er i harmoni med med meg selv og naturen, ja sågar på parti med meg selv og naturen. Som tilbringer opp til flere minutter i meditasjon hvor jeg healer jordkloden og rett som det er kan finne på å klemme et tre?

Dere andre som kjenner meg veit jo det. At jeg rett som det er kan finne på klemme et tre.


Og når er det jeg egentlig foretar dette hamskiftet? Fra den knøvlete, klønete, angstfylte gotterispisende dama, til den elegante , kjernesunne jenta i harmoni. Snakka vi første samtale?

Noe i meg sier at det går litt lengre tid enn det.