Mann går under

Det er siste dag i ferien. Det kan ha vært den utløsende årsaken. Det er 35 varmegrader, og slik har det vært i en hel del dager. Det er meget mulig det hadde en viss innflytelse på situasjonen. Og kilder nært mannen, hovedpersonen i denne historien som er based on an almost untrue story, hevder å mene at dager, ja sågar uker med stillestittende men likevel forunderlig aktivt drikke/ete-gilde trolig er den aller aller mest utløstende faktoren av alle faktorer som kan utløse saker og ting.

Uansett: Nå ligger den tidligere nevnte mannen  på en solseng ved et basseng et sted det er veldig varmt sammen med en skokk med mennesker som riktignok er familiemedlemmer hele gjengen, men en skokk likefullt. Og mannen er i temmelig dårlig humør. For ved siden av dette bassenget og skokken står det flere høye trær. Og i ett av disse trærne sitter det en enslig gresshoppe og holder et helsikes liv. 

De andre rundt bassenget hører også denne gresshoppa, men ingen hører den som mannen. Ingen. Han har studert den lyden inngående nå, i flere timer. Han er på samme side i boka som han var for en time siden, på grunn av den lyden, ja han har til og med begynt på en og samme setning i boka flere hundre ganger, men så overtar den irriterende skvike-lyden når den forbaskede gresshoppa gnikker de skranglete bena sammen for en million og fjørtiende gang, og det blir umulig å forstå et kvidder av det som stod i første del av setningen, og så er det på an igjen. 

Ølen han hentet seg er blitt varm for POKKER, for hver gang han skal ta seg en avkjølende slurk, så blir han INNVADERT av skvike-skvike-skvike-skvike, så himla HØYT at man skulle tro djevelskapen satt inni øret og ikke høyt oppe i det treet.

Og det er DA mannen går til angrep.

Eller han reiser seg i hvert fall, temmelig brått og temmelig bestemt. Og masjerer sinna bort til treet og klapper hardt i hendene og PEKER opp mot kreket i treet, eller omtrent der kreket lager lyd.

-DU! Holder! Kjeft! NÅ, roper mannen, så skokken skvetter ved bassenget. 

Skvike-skvike-skvike-skvike-skvike sier gresshoppa uforstyrret. 

Lenge står mannen der og bare peker i lufta, som om ild på magisk vis sprutet ut av den dirrende pekefingeren. Men verden er jo aldri slik som i tegneseriebladene til mannen, den ER jo ikke det. 

Skvike-skvike-skvike-skvike-skvike sier gresshoppa uforstyrret. 

- GREIT! sier mannen og tramper med bestemte skritt rundt i hagen, illrød i toppen. Så samler han noen skikkelig svære kongler.  

- JEG ADVARTE  DEG, roper han, tar tilfart og kaster en kongle opp i treet. Men treffer bare stillestående luft som nå trolig holder 38 varmegrader. 

Når mannen har kastet tyve- tredve  kongler, når han har kastet seg søkksvett og avbala, ja han har sågar kastet slik at solbrillene står på tvers i det illsinte ansiktet, og likevel eller til tross for eller fordi han bare har sneiet trestammen en eneste gang, og fordi gresshoppa LIKEVEL gnisset uforstyrret videre, ja da tramper mannen bort fra treet. Han går tre runder rundt solsenga si. Kaster illsinte blikk på et medlem i skokken som ler altfor høyt. Skuler på boka og ølen som er i ferd med å nå kokepunktet.

Skvike-skvike-skvike-skvike-skvike sier gresshoppa uforstyrret. 

- Det er f..... steike meg GREIT, roper mannen og tramper avgårde igjen, bak badehuset. Så kommer det noe rabalder og leven som nesten, men bare nestem  drukner skvike-skvike-skvike-bråket til gresshoppa, og så med ett, kommer mannen LØPENDE ut fra bak badehuset med en gul vannslange mens han brøler noe uforståelig, og retter vannstrålene opp mot treet og peiver rundt som om hele verden er i brann og han må slukke den, og slik er det jo egentlig også, HELE VERDEN ER I BRANN!

Bare det at det er så som så med vanntrykket i dette landet generelt og i den gule vannslangen spesielt, så strålen går i en flau bue, treffer kvart opp på stammen og mannen i hodet.

Skvike-hihi-skvike-hihi-skvike-hihi sier gresshoppa uforstyrret. Og nå ler medlemmet i skokken så hun nesten triller av solsenga og lurer på om mannen OGSÅ kan høre at det høres ut som om gresshoppa nå LER?

Men mannen kan ikke høre noe som helst. For mannen går under.  Og etter at han har gått under en stund så tusler han inn i huset hvor han blir uforholdsmessig lenge.

Og akkurat i det han slamrer døren igjen syns gresshoppa at det er nok gnikking og gnuing for i dag. Og legger seg til å sove der i treet, i en stillhet som legger seg som et fløyelsteppe over bassengområdet. 

Det er noe som haster

Jeg vandrer hvileløst rundt. I tankene, i livet, i hverdagen. Sirkler rundt, på leit etter noe. Det kjennes ut som det ligger der rett foran meg, men foran meg er så utrolig mange steder når man snur seg rundt HELE tiden.
Man kan se det på antall prosjekter i huset. Jeg går fra strykebrettet til løvetannen i hagen, til oppvaskmaskinen, til planting av sommerblomster, til rydding i en skuff, til skuring av dusjkabinettet.

Man kan se det på spotify, jeg går fra Winnerback , til Hammock, til Ryan Adams, til Sigur Ros, til 90-tallet, til køntri og tilbake til Winnerback.

Man kan se det på antall bøker jeg leser, de ligger rundt i hele huset, oppslått, med brett i siden, med penn stukket inn, med notater i margen, jeg teller dem, syv forskjellige, jeg leser på syv forskjellige bøker. Leser i en og gråter, henter kaffe og fortsetter på en annen, en prosa-bok av Johan Harstad, den har noe, det er et eller annet der, noe jeg trenger, noe som kan sette meg på sporet, jeg leser, humrer, "Herfra blir du bare eldre" heter boka, fengende tittel, kan det være i tittelen det ligger?

For det er noe som haster, det er noe som vil ut, jeg har det på tunga, nei, jeg har det i hele meg. Jeg drømmer om det, jeg drømmer om det så sterkt at jeg i halvørska en natt tenker det er umulig å glemme det når jeg våkner neste morgen, men jeg sovner og våkner. Og har glemt det.

Og med jevne mellomrom tvinger jeg meg opp tidlig, så tidlig at det gjør fysisk vondt selv om sommermorgenen ligger klar og duggfrisk utenfor vinduet og sola skinner på fjellene fra en retning jeg sjelden ser den i, får Mjelletidende til å bli bredere og får fram knauser og sprekker i Landegode jeg aldri før ha sett, aldri sånn med sola på skrå, på vei opp i øst.

Og det er så fint å være så tidlig oppe og jeg kjenner at jeg lever,  men det er bare det at det kjennes ut som noe haster, så jeg trakter kaffe og setter meg for å skrive, for å få ut dette svære. Og noen ganger flyter det fint, det bare går av seg selv, livet til de to jeg skriver om tar form, en av dem er i ferd med å våkne til liv, ja nærmest ta fyr, den andre holder på i stille desperasjon, de overrasker meg, sånn var det med det brevet han fant ja, selvfølgelig, hvorfor så jeg ikke det før, selvfølgelig.

Men andre ganger står det i stampe, det vil ut, jeg kjenner det er noe der, men jeg finner det ikke, jeg får det ikke ut, og jeg tenker at jeg har glemt det. Jeg har glemt hvordan man skriver. Jeg kan det ikke lenger, jeg husker ikke hvordan jeg gjorde det, hvordan jeg fikk det til, det var et heldig engangstilfelle den første boka, jeg fant en nøkkel, men må ha rota den bort, for jeg tror kanskje ikke jeg kan det lenger, jeg tror kanskje ikke det går dette, jeg klarer det ikke.

Men det er umulig å slå seg til ro, for ingen i hele verden vet hvor viktig det er for meg, det å skrive, ingen vet det, selv ikke jeg vet det, eller har visst det, ikke før nå etter en dårlig dag, da går det opp for meg hvor livsviktig det er for meg. Å skrive.

Så jeg vandrer hvileløst rundt, jeg leiter, jeg ender patetisk nok opp med å lese i en åttende bok, min egen bok, i håp om å finne meg selv. Og jeg tenker på hun som skrev at jeg skriver som om det haster å leve, og jeg skjønner med ett hvorfor det var så fint å høre, hvorfor jeg ble så glad, hvorfor det var så treffende.

For det er noe som haster.

Mesterdetektiv Blomquist får viktig oppdrag

Natt til lørdag nokså sent:

- Hallo? Mesterdetektiv Blomquist?
- Ja?
- Forstyrrer jeg?
- Hva? Nei....
- Fint. Jeg tenkte du kanskje var travelt opptatt med å finne utav det med det flyet?
- Flyet?
- Flyet som er spoløst forsvunnet. I løse lufta. Tenk å miste et helt FLY. Deltar du i denne etterforskningen?
- Hæ? Nei! Hvem snakker jeg med?
- Å unnskyld, så uhøflig av meg. Jeg heter Elin Lind og ringer fra Bodø.
- Ja, hei....
-Egentlig heter jeg Elin Åsbakk Lind, men glemmer det hele tiden. Tok pikenavnet tilbake skjønner du. Ellers så blir det så vanskelig å si Elin Lind. Blir liksom elinnnlinn.....linnlinnlinn
- HVA kan jeg hjelpe deg med, Fru Lind?
- Åsbakk Lind. Jo altså. Hvis du ikke er travelt opptatt med det flyet så tenkte jeg at du kanskje kunne ta oppdraget med det forsvunnede sukkeret?
- Det forsvunnede hvafornoe?
- Sukkeret. Ett kilo sukker, for å være helt nøyaktig.
- Du har mistet ett kilo sukker?
- Confirmed.
- Og ønsker at jeg skal finne det?
- Ja. Eller i hvert fall finne ut hva som skjedde. Jeg blir koko av å tenke på det.
- Jo, DET er rimelig åpenbart. Men kan du ikke bare kjøpe et nytt kilo sukker?
- Klart jeg kan. Det har jeg jo gjort mange ganger etter dette, men det er jo ikke det som er poenget. Vi kan ikke leve med at ett kilo sukker bare forsvinner i løse lufta. SÅNN kan vi jo ikke ha det!
-  Jeg er redd jeg ikke helt forstår...
- Hendelsen fant sted på mitt kjøkken i desember i fjor. Jeg skulle bake siden det var hårreisende nært jul og alt. Hadde funnet fram alt. Inkludert en helt ny pakke sukker. Jeg husker jeg hentet den fra matboden og alt, ikke fra kjøkkenskuffen for der var det nemlig tomt. Å nei! tente jeg. Tomt! tenkte jeg. Da håper jeg at jeg har ekstra i matboden. Og det hadde jeg altså.
- Fru Lind, det er midt på natta......
- Å sov du?
- Nei egentlig ikke, men...
- Og du etterforsker ikke det flyet?
- Hør her.....
- Men det er VELDIG VIKTIG å finne utav det med det sukkeret, altså. Så du må høre på MEG! Jeg var alene hjemme. Så skjedde det en rekke hendelser. Jeg bestemte meg for å starte en innsamlingssaksjon.
- En innsamlingssaksjon?
- Ja til Syria. Jeg fikk liksom julefråtsingen langt opp i halsen og kom ikke til å klare å gjøre en eneste juleting før jeg hadde bidratt litt.
(Mesterdetektiv Blomquist sukker høyt)
- Ja, jeg vet. DET ER JO IKKE POENGET.
(Mesterdetektiv Blomquist sukker høyt på nytt)
- I hvert fall. Uansett. Så ble jeg opptatt med andre ting. Og da jeg kom tilbake på kjøkkenet var sukkeret borte.
- Borte?
- Sporløst forsvunnet. I løse luften. Som flyet!
- Hør nå her, Fru Lind. Du har sikkert bare forlagt det sukkeret...
- Jeg har lett OVERALT I skuffer og boder og kjøleskapet og på soverommet  og i fryseren.
- Fryseren?
- Ja i fryseren. Jeg hørte en gang om noen som mistet tanta si. De fant henne i fryseren. Stygg sak, Blomquist. Stygg sak!
-Men i herrens navn da, kvinne....
- Men hva kan ha skjedd? Hva KAN ha skjedd?? Har et spøkelse tatt det? Har det blitt kapra? Forsvunnet inn i en annen dimensjon?
- Jeg kan ikke hjelpe deg med denne saken, Fru Lind.
- Jeg FORSTÅR det bare ikke. Jeg har rotet bort utrolig mye i livet mitt. Nøkler. Muligheter. Tiden. Men ett kilo sukker?
- Jeg legger på nå, Fru Lind.
- Jeg blir koko av å tenke på det.
- God natt, Fru Lind.
- Det er liksom ikke orden på NOE, Blomquist.

Klikk.