De lar seg ikke fange. De velger å komme.

Snøen dalte så sakte som bare snø kan. Hun kjente at snøfnuggene traff den bøyde nakken. Men hun måtte se ned. Det var så glatt. Isete. Og nå et tynt lag med snø oppå. Og hun på høye hæler. Livsfarlig.

Hun hadde allerede grått over ham. Ikke grått seg ferdig. Men begynt sorgen. Likevel gikk de der fortsatt sammen, hun med hånden sin stukket inn i hans slik hun pleide.

- Det er så glatt, hadde hun hørt seg selv si når hun stakk hånden inn, som om hun trengte et påskudd for å gå arm i arm med ham.

Og så var det akkurat det. Akkurat det hun trengte. Et påskudd for å leie på kjæresten sin. Hun kjente det da hun stakk hånden inn. Et lite rykk, en liten vibrasjon, noe i ham reagerte som om det var aller første gang. Eller nei. Som om det var aller siste gang.

Det var ikke noe han hadde sagt.  Det var ikke engang noe han ikke hadde sagt.  Det lå i blikket hans. Det hadde begynt å søke seg bort. Han trodde ikke hun merket det. Han merket det kanskje ikke selv.

Han slo plutselig ned på tempoet og strakte ansiktet mot himmelen. Hun så profilen hans mot snøen som dalte ned, det markerte skillet mellom der han lot tredagers-skjegget gro og der han barberte det bort, akkurat i det skillet, akkurat der under øret, akkurat der hun så mange ganger hadde søkt tilflukt. Og hun kjente et intenst savn etter det stedet. Eller etter ham. Enda det bare var å stoppe opp, trekke ham til seg og søke seg inn.

Det var bare å gjøre det.

Stoppe opp. Trekke ham til seg. Søke seg inn.

Men hun gjorde det ikke. Klarte ikke. Hun gikk med snø i nakken på isete underlag og savnet ham intenst.

- Har du prøvd å fange snøfnuggene med munnen, spurte han plutselig. Han åpnet munnen mot himmelen. Siktet seg inn på et snøfnugg.

- Fange snøfnuggene? spurte hun forvirret.

- Ja? Sånn som dette, sa han og peilet seg inn på et snøfnugg.

- Det går ikke. Ikke med munnen. Du klarer det ikke, sa han.

For noe tull. Hun hadde da latt snøen kysse leppene sine mange ganger. Hun stoppet helt opp og la ansiktet mot himmelen. Så dem falle mot seg, lette og stille. Åpnet munnen, siktet meg inn på et av dem. Men det gled unna. Tok en annen uventet vei. Rakk det ikke.

- Ser du? Det går ikke, lo han. Øynene hans. De gjorde det igjen. De gjorde det mot henne. Tindret. Hvordan skulle hun noensinne klare seg uten?

Hun lo med, men latteren lagde skrubbsår i brystet. Slapp øynene hans og prøvde igjen. Siktet seg inn. Snøfnugget stakk av.

-  Jammen! Jeg har jo fått snø på tungen mange ganger, hørte hun seg selv si.

Han lo igjen. Hun unngikk øynene.

- Men da må du la dem komme. Ikke fange dem. Skjønner du forskjellen? sa han.

De stod der i snøen og gapte. Hun slapp hånden hans og lukket øynene. Og kjente snøkyss i pannen. På nesen. I kinnene. Og i munnen.

- Kjente du dem?

-  Ja, sa hun.

- Rart hva? De lar seg ikke fange. De velger å komme.

- Ja, sa hun.

Hun hørte han humret. Hun visste han tindret. Hun tok neste steg på det isete underlaget. Og falt.