søndag 8. juni 2014

Det er noe som haster

Jeg vandrer hvileløst rundt. I tankene, i livet, i hverdagen. Sirkler rundt, på leit etter noe. Det kjennes ut som det ligger der rett foran meg, men foran meg er så utrolig mange steder når man snur seg rundt HELE tiden.
Man kan se det på antall prosjekter i huset. Jeg går fra strykebrettet til løvetannen i hagen, til oppvaskmaskinen, til planting av sommerblomster, til rydding i en skuff, til skuring av dusjkabinettet.

Man kan se det på spotify, jeg går fra Winnerback , til Hammock, til Ryan Adams, til Sigur Ros, til 90-tallet, til køntri og tilbake til Winnerback.

Man kan se det på antall bøker jeg leser, de ligger rundt i hele huset, oppslått, med brett i siden, med penn stukket inn, med notater i margen, jeg teller dem, syv forskjellige, jeg leser på syv forskjellige bøker. Leser i en og gråter, henter kaffe og fortsetter på en annen, en prosa-bok av Johan Harstad, den har noe, det er et eller annet der, noe jeg trenger, noe som kan sette meg på sporet, jeg leser, humrer, "Herfra blir du bare eldre" heter boka, fengende tittel, kan det være i tittelen det ligger?

For det er noe som haster, det er noe som vil ut, jeg har det på tunga, nei, jeg har det i hele meg. Jeg drømmer om det, jeg drømmer om det så sterkt at jeg i halvørska en natt tenker det er umulig å glemme det når jeg våkner neste morgen, men jeg sovner og våkner. Og har glemt det.

Og med jevne mellomrom tvinger jeg meg opp tidlig, så tidlig at det gjør fysisk vondt selv om sommermorgenen ligger klar og duggfrisk utenfor vinduet og sola skinner på fjellene fra en retning jeg sjelden ser den i, får Mjelletidende til å bli bredere og får fram knauser og sprekker i Landegode jeg aldri før ha sett, aldri sånn med sola på skrå, på vei opp i øst.

Og det er så fint å være så tidlig oppe og jeg kjenner at jeg lever,  men det er bare det at det kjennes ut som noe haster, så jeg trakter kaffe og setter meg for å skrive, for å få ut dette svære. Og noen ganger flyter det fint, det bare går av seg selv, livet til de to jeg skriver om tar form, en av dem er i ferd med å våkne til liv, ja nærmest ta fyr, den andre holder på i stille desperasjon, de overrasker meg, sånn var det med det brevet han fant ja, selvfølgelig, hvorfor så jeg ikke det før, selvfølgelig.

Men andre ganger står det i stampe, det vil ut, jeg kjenner det er noe der, men jeg finner det ikke, jeg får det ikke ut, og jeg tenker at jeg har glemt det. Jeg har glemt hvordan man skriver. Jeg kan det ikke lenger, jeg husker ikke hvordan jeg gjorde det, hvordan jeg fikk det til, det var et heldig engangstilfelle den første boka, jeg fant en nøkkel, men må ha rota den bort, for jeg tror kanskje ikke jeg kan det lenger, jeg tror kanskje ikke det går dette, jeg klarer det ikke.

Men det er umulig å slå seg til ro, for ingen i hele verden vet hvor viktig det er for meg, det å skrive, ingen vet det, selv ikke jeg vet det, eller har visst det, ikke før nå etter en dårlig dag, da går det opp for meg hvor livsviktig det er for meg. Å skrive.

Så jeg vandrer hvileløst rundt, jeg leiter, jeg ender patetisk nok opp med å lese i en åttende bok, min egen bok, i håp om å finne meg selv. Og jeg tenker på hun som skrev at jeg skriver som om det haster å leve, og jeg skjønner med ett hvorfor det var så fint å høre, hvorfor jeg ble så glad, hvorfor det var så treffende.

For det er noe som haster.