Virkeligheten og drømmene

Inspirasjonen til tittelnovellen i "En fremmed jeg kjenner" fant jeg i Avisa Nordland en lørdag formiddag for et par år siden.

Kontaktannonser har alltid fasinert meg. Her finner man så mange svære greier mellom linjene: lengsel, håp, begjær. I tillegg til en hel haug med ufrivillig humor selvfølgelig.

Denne annonsen traff meg i magen umiddelbart. En kvinne fikk et brev for to år siden fra en mann, et brev og en mann hun ennå satt og tenkte på. Det måtte ha vært litt av et brev. Hva var det med det brevet som gjorde at hun ennå satt og lengtet etter denne mannen? Og hvorfor ble det stille? Hva skjedde?

Jeg kunne ikke bale med alle disse spørsmålene alene. Jeg satte meg umiddelbart ned og skrev en novelle om en kontaktannonse med bill.merk "En fremmed jeg kjenner"

Novellen ble liggende i to år. Så hendte det spennende ting i livet mitt, en nyetablert forlegger ba meg grave fram alt jeg hadde skrevet. Og som i novellen begynte et frø, sådd to år tidligere, plutselig å gro i fuktig vårkald jord.

Her er en liten smakebit:


Bildet var tatt på avstand, hun kunne ikke komme nær nok. Hun ante bare konturene av ham. Så hun lukket øynene og dro nærmere. Så at han var kortklipt og grå ved ørene. Strøk fingrene mot hårretningen slik at hvert sølvgråe hårstrå sto stolt opp et mikrosekund, solte seg i glansen og falt på plass igjen. Hun ante at øynene var blå med fine rynker på siden som ble dype når han smilte. Hendene hans. Lange tynne fingre med velformede negler. De mørke, strie hårstråene på håndbaken og fingrene. Den glatte delen på ringfingeren der gifteringen hadde gravd seg inn i femten år. Nå var det dype søkket borte, men fortsatt kunne man ane sporet av ringen, som om huden var blankpolert akkurat der.

Nå kjenner du meg nok til å sende meg telefonnummeret ditt? Plutselig en dag ringer jeg. Jeg gleder meg til å høre stemmen din og si «Hei, vennen. Der er du jo.»

Det var det siste hun hadde hørt fra ham. 

Noen ganger overgår virkeligheten drømmene. En bokdrøm for eksempel. 

Ordløs (En novelle)

Du skal vite at det har flytta inn en ny mann i blokka. I leiligheten over meg. Bråkefamilien med hyl og skrik-ungene som du hata har omsider flytta, og han nye er veldig stille, men jeg kan av og til høre ham gå over gulvet.  Han går rundt om natta. Stille. Men lenge.

Først tenkte jeg at han brukte litt tid på å komme i orden, det tar tid å komme i orden etter å ha flytta, sant, det vet jo du alt om. Men nå, seks uker etter, går han fortsatt rundt i leiligheten om natta. En sjelden gang går han hele tiden, hvileløst, i ett. Men som regel med lange stopp. Og da lurer jeg på hvilken avgrunn han stirrer ned i.

Du skal vite at han er helt annerledes enn deg. Du hadde ikke likt ham. Han er konstant bustete på håret, har hår overalt egentlig, skjegg som får gro vilt. Det tyter hår opp under skjorta, på hendene hans ligger håret i stjerneformasjon, tenk noe så merkelig.

Mamma ringte i går og holdt det gående ganske lenge. Vi har en slags avtale om at hun kan gjøre det selv om jeg ikke snakker, en stilletiende avtale ettersom jeg fortsatt tar telefonen når hun ringer. Og hun har åpenbart et snakkebehov, det er som hun skal kompensere for stillheten min med å snakke enda mer enn hun pleier, som om hun er truet av stillheten min, som om det pirker i det som er hennes fremste egenskap, at hun kan snakke for seg.

Som regel bruker jeg svare henne pr SMS etter enetalen.  På det måten blir det en slags samtale. For eksempel: ”Det du nevnte om onkel, burde du ikke be ham gå til legen? For øvrig har jeg det greit.”

Greit. Ikke bra. Håper du la merke til det. 

Første gang jeg traff han som bor i leiligheten over visste han ikke at jeg ikke snakker, ryktet mitt var ikke kommet meg i forkjøpet slik det pleier. Han kom inn fra gata, så meg der jeg stod ved postkassene og kom rett bort til meg og tok meg i hånden. Sa han het Gaute og var ny i blokka. Jeg klemte hånden hans som var varm selv på en kald vinterdag, smilte og fant fram blokka mi.

Beklager, jeg snakker ikke. Jeg heter Anita og bor i 108 B. Velkommen hit.

Han leste lappen, nikket nesten uten forundring og sa:

Kan du ikke snakke eller vil du ikke snakke?

Han er den første som har spurt meg om det. Alle som ikke kjenner meg tror jeg har en lyte som gjør at  jeg ikke kan, enda måten jeg formulerer meg på  Jeg snakker ikke burde indikere at det er et bevisst valg, det er slik et sta barn ville ha formulert seg.

Vil ikke, skrev jeg.

Han nikket på nytt, fortsatt tilsynelatende helt uten forundring. 

Du skal vite at jeg akkurat da tenkte at denne mannen burde jeg drikke te med og finne ut av ting med, som for eksempel: kan det være deilig å hvile på en brystkasse full av masse hår, eller klør det bare? Du skjønner, sånt vet jeg jo ikke, siden jeg bare har hvilt på ditt glattbarberte bryst. Og dessuten: Kan det tenkes at hårene på brystkassen hans også former seg på magisk vis, slik de gjør på hendene hans, kunne det være snakk om nok en stjerneformasjon rett og slett?

Du skal vite at jeg aldri har fortalt ham at jeg sluttet å snakke fordi du dro. Men jeg har fortalt ham at ordene ikke strakk til, de var blitt meningsløse. Det var som det skjedde noe med dem på vei ut. Etter at de var støpt inni meg, inne i hodet, eller i hjertet eller hvor det nå enn er de blir støpt disse ordene.

Men i hvert fall. Uansett. 
Inni meg  hørtes de helt nøyaktige ut.  Ordene. På ekte og som representanter for sannheten. Men i det øyeblikket de stilte seg i kø og listet seg ut, så rota det seg til.

Forresten så støpes de i hodet, når jeg tenker meg om. Ordene . Og stiller seg i kø i hjertet. Nå har jeg aldri egentlig fått til dette med å snakke, men når hjertet i tillegg er knust er det ikke så rart det blir tøys i rekkene.  Det sier seg selv. Ordene kan være på vei ut i forholdsvis godt driv, og så er det et ord som plutselig finner ut at dette tør jeg ikke. Elsker-ordet har vært en gjentakende vriompeis rett og slett. Prøv å si : ”Jammen, jeg elsker deg jo!” på en ekte og sannferdig måte, når ”elsker” kryper sammen og gjemmer seg bak ryggen på ”deg”, eller enda verre, løper tilbake til hjertet med er gjeng med forvirra støtteord, og alt som lister seg ut er:

Jammen…

Derfor ble et ynkelig ”jammen” det siste ordet du hørte meg si, det eneste jeg hadde å si til at du dro.  Og jeg gikk over til å skrive lapper. En dag skal jeg samle sammen alle disse lappene, levere dem til deg i svære sekker og sette punktum.

Leiligheten hans har akkurat samme planløsning som vår. Samme vegger, samme vinduer, samme utsikt. Likevel var det som å komme inn i en annen verden. Tre par sko i gangen, jeg vet ikke hva det var med de skoene, men de satte meg litt ut, gjorde meg trist. Det var ett par høye skinnsko, som hang med tunga og lissene og alt, ett par joggesko og et par lave skinnsko. De var så store der de stod og likevel så små, liksom. Jeg holdt om skriveblokka og ville si noe om det, men fant ut at ordene kom ikke til å strekke til, kom ikke til å gi mening, kom ikke til å få plass, selv ikke på et ark, så jeg gikk videre inn i leiligheten. Han hadde den vanlige forvokste flatskjermen og stereoanlegget i stua og en ikke ubetydelig boksamling, men å gå bort til samlingen og lete etter favoritter ble for intimt føltes det som. Så jeg så meg i stedet rundt etter det stedet hvor han stopper opp om natta, som om det kom til å være et søkk i gulvet akkurat der. 
Kaffe eller te, ropte han som om han forventet et svar. Og et lite nanosekund tenkte jeg at det ville vært så enkelt å svare, så utrolig lett, men før jeg rakk å åpne munnen så stod han der smilende i døråpningen.
Unnskyld. Tommel opp for kaffe, tommel ned for te, lo han.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ryddet i lappene da jeg kom hjem. Jeg ryddet dem i forskjellige poser, en raseri-pose, en jeg elsker deg-pose, en hva jeg burde ha sagt men aldri sa-pose, en hva vi skulle ha gjort men aldri gjorde-pose og en hva vi aldri kommer til å gjøre-pose. Da lappene var sortert var det en liten haug igjen som jeg ikke fikk til å passe inn, ikke forstod meg på helt enkelt.

Du skal vite at man får sagt mye med hendene. Jeg tror kanskje ikke jeg gjorde det med deg, snakket til deg med hendene? Jeg kan rett og slett ikke huske at jeg var bevisst hendene mine med deg, jeg tror de må ha vært på autopilot eller noe. I hvert fall gjør det noe med berøringen at man ikke snakker. Jeg finner det veldig befriende. Ingen ”elsker deg” som kommer i veien, ingen liker du det sånn, fortere, roligere, kom igjen, mer, mer, mer.  Bare pust og hender som snakker. 

Du skal vite at da jeg førte en pekefinger langs leppene hans, sakte som om jeg tegnet dem på et blankt ark, så sakte at tegningen rakk å forandre seg, vikene som plutselig trakk seg lett oppover, leppene som skilte seg, skinnet i tennene, at jeg hadde tegnet et smil, du skal vite at han godt forstod hva jeg sa. 

Helt uten ord.

De lar seg ikke fange. De velger å komme.

Snøen dalte så sakte som bare snø kan. Hun kjente at snøfnuggene traff den bøyde nakken. Men hun måtte se ned. Det var så glatt. Isete. Og nå et tynt lag med snø oppå. Og hun på høye hæler. Livsfarlig.

Hun hadde allerede grått over ham. Ikke grått seg ferdig. Men begynt sorgen. Likevel gikk de der fortsatt sammen, hun med hånden sin stukket inn i hans slik hun pleide.

- Det er så glatt, hadde hun hørt seg selv si når hun stakk hånden inn, som om hun trengte et påskudd for å gå arm i arm med ham.

Og så var det akkurat det. Akkurat det hun trengte. Et påskudd for å leie på kjæresten sin. Hun kjente det da hun stakk hånden inn. Et lite rykk, en liten vibrasjon, noe i ham reagerte som om det var aller første gang. Eller nei. Som om det var aller siste gang.

Det var ikke noe han hadde sagt.  Det var ikke engang noe han ikke hadde sagt.  Det lå i blikket hans. Det hadde begynt å søke seg bort. Han trodde ikke hun merket det. Han merket det kanskje ikke selv.

Han slo plutselig ned på tempoet og strakte ansiktet mot himmelen. Hun så profilen hans mot snøen som dalte ned, det markerte skillet mellom der han lot tredagers-skjegget gro og der han barberte det bort, akkurat i det skillet, akkurat der under øret, akkurat der hun så mange ganger hadde søkt tilflukt. Og hun kjente et intenst savn etter det stedet. Eller etter ham. Enda det bare var å stoppe opp, trekke ham til seg og søke seg inn.

Det var bare å gjøre det.

Stoppe opp. Trekke ham til seg. Søke seg inn.

Men hun gjorde det ikke. Klarte ikke. Hun gikk med snø i nakken på isete underlag og savnet ham intenst.

- Har du prøvd å fange snøfnuggene med munnen, spurte han plutselig. Han åpnet munnen mot himmelen. Siktet seg inn på et snøfnugg.

- Fange snøfnuggene? spurte hun forvirret.

- Ja? Sånn som dette, sa han og peilet seg inn på et snøfnugg.

- Det går ikke. Ikke med munnen. Du klarer det ikke, sa han.

For noe tull. Hun hadde da latt snøen kysse leppene sine mange ganger. Hun stoppet helt opp og la ansiktet mot himmelen. Så dem falle mot seg, lette og stille. Åpnet munnen, siktet meg inn på et av dem. Men det gled unna. Tok en annen uventet vei. Rakk det ikke.

- Ser du? Det går ikke, lo han. Øynene hans. De gjorde det igjen. De gjorde det mot henne. Tindret. Hvordan skulle hun noensinne klare seg uten?

Hun lo med, men latteren lagde skrubbsår i brystet. Slapp øynene hans og prøvde igjen. Siktet seg inn. Snøfnugget stakk av.

-  Jammen! Jeg har jo fått snø på tungen mange ganger, hørte hun seg selv si.

Han lo igjen. Hun unngikk øynene.

- Men da må du la dem komme. Ikke fange dem. Skjønner du forskjellen? sa han.

De stod der i snøen og gapte. Hun slapp hånden hans og lukket øynene. Og kjente snøkyss i pannen. På nesen. I kinnene. Og i munnen.

- Kjente du dem?

-  Ja, sa hun.

- Rart hva? De lar seg ikke fange. De velger å komme.

- Ja, sa hun.

Hun hørte han humret. Hun visste han tindret. Hun tok neste steg på det isete underlaget. Og falt.