Stjerneregn

Regnet banker forsiktig på ruten. Jeg kan nesten ikke høre det. Likevel banker det meg nesten i stykker.
Jeg reiser meg omsider og går bort til ruta. Det har regnet så lenge. I dager. Flere dager enn jeg husker. Endeløst regn. Sint aggressivt regn. Bråkeregn. Men nå har det roet seg. Nå ligger det bare som en uklar hinne mot ruta, og alt jeg kan høre er små stille tapp.

Kom ut. Kom ut.
Øynene som møter meg i gjenskinnet fra vinduet er umulig å forstå seg på.

- Har du noen gang kysset i regn, hadde du spurt.
- Nei. Hvordan er det? sa jeg
- Det kan ikke forklares. Det må oppleves, sa du.
Og så dro du meg ut i regnet. Jeg opplevde det. Men klarer ikke å huske det. Jeg husker latteren hennes. Jeg husker vått hår mellom fingrene. Jeg husker bekker av regn ned nakken. Men jeg klarer ikke å huske kysset.
Har jeg da opplevd det?

Jeg slukker alle lysene i stua, men kan fortsatt se gjenskinnet av meg selv mot regnruta. Jeg trekker for gardinene. Jeg skal legge meg og få denne dagen til å forsvinne.
Men jeg går ut.
Lyskjegla fra en enslig pære over inngangspartiet når langt, til midt nedpå tunet.  Bak der i et glinsende mørke kan jeg skimte skjulet. Bak skjulet igjen, i et tomt mørke, ligger havet. Jeg kan høre det.

Jeg går ut på steintrappa, og ned på tunet, beveger meg mot mørket. Men øynene venner seg til mørket og lyset flytter seg, når lengre og lengre, nå kan jeg skimte sanddyngene før havet. Hele meg skulle vært som øynene mine, slik de venner seg mørket. Så raskt.

-Tror du den stjerna der er død, hadde du spurt.
-Nei, det er Sirius. Den er ikke død, sa jeg
- Men tenk at vi fortsatt ser dem. Tenk at de skinner. Stjernene som er døde, sa du.


Jeg legger hodet bakover. Jeg kan ikke se stjernene. Lavt skydekke. Jeg kan ikke se regnet heller. Men jeg kjenner det. Det kiler når det treffer meg. Varsomt i panna. Nesen. Øyelokkene. Haken. Det fukter leppene. Slik hun gjorde. Jeg skiller dem. Jeg har knepet dem igjen så lenge. Lengre enn jeg husker.
Jeg kan ikke se stjernene.
Men vet at de er der.

Ekstremt tilfeldig og utrolig magisk

Jeg sitter og har årets kanskje fineste leseopplevelse helt på tampen av året. Du vet. En sånn bok som du gruer deg til er slutt, som du tvinger deg til å legge bort med jevne mellomrom, bare for å få den til å vare. Du vet. Litt som med sjokolade.
Jeg er nok den aller siste i verden som har oppdaget denne boka, men den kom til meg akkurat når den skulle, sånn er det med noen bøker. Jeg snakker om "Ekstremt høyt og utrolig nært" av Jonathan Safran Foer.
Jeg tar en pause for å sukke, rett og slett, akkurat der det beskrives at mennesket er de eneste skapningene som starter kriger og som kysser, og at det å kysse derfor en en sånn ting som gjør oss mer menneskelig, ja sammen med det å starte en krig da. Og når jeg leser dette må jeg sukke og puste og tenke på det litt ekstra. Jeg legger boka sammen og leser på omslaget om forfatteren, og der finner jeg altså ut at han, godeste Jonathan er gift med hun som kanskje har gitt meg den aller fineste leseopplevelsen, like EVER. Hun som nesten tok knekken på forfatterdrømmen min fordi hun skrev boka jeg skulle skrive, eller ikke boka jeg skulle skrive, men mer så magisk som jeg skulle skrive en gang, en vakker dag, og så bare gjorde hun det, før jeg rakk det, og når jeg ikke fikk skrive så magisk som det hun gjorde i nettopp den boka så kunne det likegodt være det samme. Sånn tenkte jeg et lite øyeblikk, eller mer en ganske lang stund, egentlig, helt til jeg kom på andre tanker, noe med at en magisk leseropplevelse ikke opphever en annen, noe litt uforståelig som jeg likevel trøstet meg med, mens jeg leste boka en gang til. Og en gang til.
Jeg snakker om "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss.

Og så viser det seg altså at Jonathan og Nicole er KJÆRESTER.
- Tenk det! At det går an, utbryter jeg til mannen som ser forundret på meg og jeg ser at han stålsetter seg litt, for han er vant til utbrudd og sukking og stønning når jeg leser, og som regel forstår han ingenting av det.
- Hva da ? sier han forsiktig.

Jeg forklarer ham det. Om den utrolige tilfeldigheten at de to som har skrevet to av mine mest fantastiske leseropplevelser er KJÆRESTER. At de er gift, lever sammen, skriver under samme tak, at de kysser og er menneskelige. Sammen. Og at begge bøkene ble skrevet samme år, og at de begge fant veien til yndlingskroken i hjertet mitt, hver til sin tid, via hver sin vei, den ene tilfeldig plukket opp på en flyplass den andre tilfeldig anbefalt av en venn.
- Javel. Og så? sier mannen og aner uråd.
-Syns ikke du det er helt ekstremt tilfeldig og utrolig magisk, sier jeg.
Mannen tenker seg om, og han tenker nok ikke på den elegante omformuleringen av tittelen på den ene boka, det gjør han nok ikke, men mer hvordan han skal komme seg unna hele samtalen om greier skrulla han er gift med klarer å lage et stort nummer ut av og som han slett ikke forstår seg på.
- Jeg ser jo at det er tilfeldig, forsøker han seg forsiktig.
- Ja OG MAGISK, sier jeg og nikker ivrig.
Mannen tenker seg om på nytt.
- Hva er magisk med det? sier han.

Jeg sukker. For jeg VET det jo ikke. Hva som er så magisk med det. Bare at det ER det. Det er sånne ting som får ting til å falle på plass for meg. En slags orden i kaoset om du vil. Eller mer en uorden i livets brettekanter. Jeg kan egentlig ikke forklare det.
Det kan man jo aldri med magi.
Men man kan bare håpe på å skrive om det slik at noen, et sted, snapper det opp. Om så mellom linjene.