Helt til nå har jeg bare bodd i ei lita grend. Litt sånn bakkebygrenda-aktig. Har jeg likt å tro. Men det kan ikke kommunen være bekjent med. For det er visst en borgerplikt å bo i vei i tillegg til en grend/Bodø/Norge/Europa/Jordkloden/Universet.
Så en dag dumpet det en tykk konvolutt ned i postkassa i det søte postkassestativet i denne idylliske grenda. Jeg håpte det ikke var nok en kommunal avgift, for hadde jeg nå ikke betalt dem alle? Så leste jeg det femsiders lange brevet og gikk over til å ønske at det hadde vært en ny kommunal avgift. For kommunen kunne nemlig opplyse om at jeg nå bor i vei 1275 nr 10.
Jeg gikk øyeblikkelig i svart. Først i svart sinne. Så i svart depresjon.
For hvordan kan de finne på å tildele meg vei nr 1275 nr 10. Meg og mine? Jeg mener 1275!!! Og så nr 10. Hvor tar de det fra? Det var så inni svarte lite.... sexy. Og fullstendig blottet for.... poesi. Ja jeg vil si det så sterkt. Jeg følte meg som den sauen eller hva det nå var, han som ble telt. Nå teller kommunen meg også. Og jeg ble 1275 nr 10.
Jeg mener. Hvis det nå ER sånn at noen i kommunen sitter og steller med hva veier og slikt bør hete, i tillegg til hvor de bør ligge. Hvis det altså VAR sånn at noen hadde det som ærlig arbeid, og sånn er det visst. Hvorfor kan de da ikke finne på noen vakre veinavn da? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Jeg mener, HVORFOR?
Jeg blar fortvilet i brevet. Kommer til et ark med et føkkings flytskjema. Med overskriften: Samspillet mellom matrikkelen og andre offentlige registre
Jeg går igjen i svart. Svartere enn svart. For jeg driter vel i matrikkelen i denne sammenhengen spesielt og i alle sammenhenger generelt. Blant annet fordi jeg ikke vet hva en matrikkel ER men jeg fulgte ikke så nøye med i kjemitimene.
Jeg olm-leser det latterlige flytskjemaet (ja man KAN olm-lese), og ser at piler fyker i hytt og gevær mellom Det sentrale Folkeregisteret, Eiendomsregisteret, Posten og Regin (som ikke er en frokostblanding viser det seg) Jeg finner ikke utav det. Jeg sutrer til hele hustanden. De tar ikke saken alvorlig. Jeg tvitre-sutrer. Jeg møter som alltid forståelse, men ingen ser ut til å GJØRE noe med det liksom.
Jeg olm-leser brevet på nytt. Litt mer nøye denne gangen. And thank the Lord: Vei og stedsnavnsutvalget (for det viser seg nemlig å være et helt utvalg, ikke bare en mann/kvinne) forbereder en navnesak til Formannskapet. En navnesak! Og "oppfordrer mottakeren av dette brev til å komme med innspill til navnesaken."
Hurra! Hurra for byråkrati og utvalg og formannskap og annen faenskap. Gjett om mottakeren skal komme med innspill.
- Jeg vil bo i Stjernestøveien. Eller Liljekonvallveien, sier jeg drømmende til Ektemannen.
- Liljekonvallveien? sier Ektemannen skeptisk og jeg aner uråd.
- Ja? sier jeg.
- Jeg syns vi skal foreslå Endetarmen, sier Ektemannen og jeg kjenner uråd direkte på min poetiske sjel.
- Endetarmen? nærmest kauker jeg.
- Vel har du SETT noen Liljekonvall her?
- Neeeei, men....
- Har du SETT noe stjernestøv her?
Jeg mumler noe om at vi er alle stjernestøv sånn egentlig. For det har jeg lest i en fin bok. Men det virker ikke som han hører mumlingen min.
- Akkurat, nei. Men endetarmer, kjære. De går opp og ned denne veistubben hver eneste dag.
Sier Ektemannen. Og min poetiske sjel tenker et lite mikrobyråkratisk sekund på å pakke stjernestøvet sitt og flytte. Bort fra vei 1275 nr 10. Til Bakkebygrenda. Men bestemmer seg i stedet for å sende Ektemannen ut for å måke hele Endetarmen for tung våt snø.
Hørte jeg Poetic Justice?
