tirsdag 21. februar 2012

Sealed with a kiss

Kjære XXX

Tusen takk for brevet.
Jeg hadde nesten gitt opp å høre fra deg.  Det tok sin tid, for å si det sånn. Nå må du ikke tro jeg er bitter eller noe, eller at jeg ikke setter pris på at du endelig skriver til meg. Langt der i fra. Jeg vil tro du har hatt litt av hvert å gjøre. Det er rart med det, hvordan noen ting tar litt tid. Det har kanskje vært en modningsprosess for deg?

Det har det i hvertfall vært for meg.

Men jeg har jo ventet på å høre fra deg i et kvart århundre.  Og så, en vanlig tirsdag ettermiddag ligger det plutselig en hvit konvolutt i postkassa. Med navnet mitt skrevet for hånd.  Og da jeg åpnet det og så at det kom fra DEG.

Ja, da måtte jeg sette meg nedpå litt.
Jeg måtte det.

Plutselig var jeg tilbake i sjette klasse på barneskola. Langfri. Kassetspilleren spilte Glenn Freys "The heat is on" om og om igjen. Opptak fra Ti i skuddet, med stemmeskifte-jubel før og etter. Straks den var ferdig ble den hurtigspolt tilbake. Det slet ut kassetten som bare pokker, men det var det verdt. Klassen hadde storfint besøk nemlig. Av de to kuleste gutta i universet, som hadde tatt veien helt fra ungdomskola. Blant annet deg.

Du var Den Aller Fineste syns jeg og alle jentene var enten forelska i deg eller han andre kule. Men ingen var nok så forelska som jeg. Det tør jeg banne på. Dere satt der frempå kateteret, med arma i kors over brystet og digga musikken. Hele klassen satt samla rundt dere som om dere var en skoleforestilling eller noe. Og det var dere jo. Hver setning dere sa ble ledd til, kommentert eller hyllet.

Du så meg nok ikke i det klasserommet, for jeg satt bak alle andre, bak ringen av folk som digga dere.  Jeg satt på bakerste rad og holdt på å DØ på meg. For du var så innmari fin. Du hadde de fineste mørkebrune øynene og når du smilte fikk du smilerynker rundt dem. Og du smilte ofte. Du hadde piggsveis og skinnjakke, var i stemmeskiftet og hadde noe veldig veldig sikkert over deg i alt du gjorde.

Tiden gikk. Jeg begynte i sjuende på ungdomskola og var like nådeløst forelska i deg. Og nå fikk jeg endelig gå på samme skole som deg og se deg hver eneste dag. Hver skoletime gikk så usigelig sakte før klokka omsider ringte ut og jeg kunne få gå og titte på deg i skjul. Hver ettermiddag og kveld var en endeløs rekke med timer som skilte oss.

Jeg begynte å skrive dagbok. Side opp og side ned om alt som skjedde mellom meg og deg. Og det var jo INGENTING. Ikke et ord ble vekslet. Men det hendte du så på meg. Ja, når man går forbi hverandre i en smal korridor, eller passerer hverandre i skolegården så var det jo ikke til å unngå at blikket ditt en og annen gang streifet meg.

Og jeg døde hver gang. Døde!

Selv om blikket ditt aldri stoppet opp, men alltid streifet videre. Alltid. Så var det faktisk nok. At blikkene våre i et lite mikrosekund møttes. Alle følelsene som lå i det lille mikrosekundet var ikke til å holde ut. Det kunne rett og slett svartne for meg.

Så jeg skrev i dagboka. Om alle blikkene. Om hva du hadde gjort. Om hva du hadde sagt.  Om hvordan du hadde stått lent opp til murveggen. Om hvor fin du var i den nye 501-buksa.

Og jeg begynte i åttende og hadde drømt om deg på andre året. Og nå begynte du å få damer. Leide rundt på dem i skolegården. Og jeg kastet stjålne blikk på den brune fine hånda med skinnrem som holdt hånda til den alt for heldige og altfor pene jenta og drømte om at det var meg du leide på.  Skrev om det i dagboka. Gråt meg i søvn over det hver hveld. Jublet da det ble slutt. Og gråt da du leide rundt ei ny ei et par dager etter.

Og jeg begynte i niende og hadde drømt om deg på tredje året. Men fortsatt ikke ført en eneste samtale med deg. Fortsatt ikke sett på en eneste annen gutt. Det var BARE deg. Og jeg gikk på diskotek og jeg så at du holdt jentene tett. Tettere og tettere.

Det var i grunn en fæl tid.

En gang du var singel igjen bestemte en venninne av meg, God bless her, at tre år med avstandsforelskelse var nok. Hun gikk bort til deg med fromme hensikter om å streife samtalen inn på meg, ja kanskje til og med hanke meg inn i SELVE samtalen. Jeg stod skrekkslagen i et hjørne og så på det hele, og holdt på å DØ på meg. Tenk om jeg var nødt til å SNAKKE med deg. Det var ikke til å holde ut. Jeg så at du smilte, tenkte det kanskje var et godt tegn, jeg mener, du SPYDDE i hvert fall ikke.

Vel, det viste seg det at du hadde endt opp med å be venninnen min ut på kino. Med et smil.

Det var i grunnen en fæl tid.

Nå når jeg tenker tilbake på det så er det like greit at det aldri ble oss den gangen. Den tilstanden jeg var i, den hodeløse, ordløse, sanseløse forelskelsen som red min unge kropp hadde trolig ikke tålt at vi faktisk hadde blitt sammen. Jeg hadde mest sannsynlig omkommet lenge før første kyss.

"Her hviler Lykkelica. Død av forelskelse. Hjertet hennes tålte ikke påkjenningen."

Og nå , 25 år etter skriver du altså brev til meg. Nå når jeg endelig har fortalt deg ALT, så forstår du kanskje at jeg måtte sette meg litt nedpå?

Det at brevet fra deg handler om en spørreundersøkelse du vil jeg skal svare på, og det at du har sendt samme brevet til mange hundre andre....

Ja, det kan jeg rett og slett ikke bry meg særlig med.

Det skulle tatt seg ut om jeg skulle henge meg opp i slike detaljer nå etter så mange år.

Så jeg skal svare på spørreundersøkelsen din. Grundig og nøye. Og så jeg skal sende svarene til deg i et brev.

Sealed with a kiss.