Det ondes kontor

Et sted. På et temmelig hemmelig sted. Sitter det noen menn i mørke dresser og mafiaboss-hatter. Ja, det sitter sikkert en og annen kvinne der også. Med figursydd drakt og altfor høye hæler. Og altfor lange ben og altfor smal midje.

De fleste vet ikke om dette byrået eller måten de opererer på. Det er bare et fåtall personer i Norge som vet om dem og hvor de befinner seg. Jens vet nok. Trolig Jonas også. Men ikke Siv. Det ville være å gå for langt. Det skulle tatt seg ut om Siv fikk nyss i dette og med alvorlig mine og dyp hake snakke om hvor veldig veldig skuffa hun var over at regjering ikke har klart å eliminere dem enda.

Noe mener de befinner seg i utlandet, det spekuleres i ulike verdensdeler. Andre mener de har tilholdssted i tjukkeste Oslo. Ingen som vet. Bortsett fra Jens og Jonas.

Selv om du ikke vet om dem så har du garantert følt terroren deres på kroppen.

Ja for de er slemme. Skikkelig slemme. Det er derfor de damene i dette byrået har så smale midjer. De gjør ikke annet enn å legge skumle planer. Spiser aldri. I hvertfall ikke potetgull og sjokolade.

De driver en snikende form for terror. Ikke en som involver bomber og slikt, men en psykisk terror som kan slå ut en hel familie, ja sågar en hel befolkning hvis de klarer å stokke korta rett.

Det ondes kontor jobber med innpakkingsemballasje.

De har spesialisert seg på en særegen teknikk som å går ut på å først vakumpakke en hvilket som helst ufarlig ting, som for eksempel en tannbørste, for deretter sveise sammen det som er en virkelig tykk og steinhard plast. Så steinhard at det ikke lar seg gjøre å klippe opp faenskapen med en ordinær saks engang, man må bruke små motorsager.

De har tatt utgangspunkt i ordinært håndverksutstyr, som skruer, i sin søken etter ondskap, og så videreutviklet det til å gjelde skruer så små, umulige og skjeldne at det ikke fins ett skrujern i hele føkkings boden eller verden som passer til skruene. Og disse skruene bruker de når de skal pakke inn leker som gis til unger midt i sin verste trassalder.

Det er grusomt slemt.

Og veldig effektfullt. Tenk deg julaften et sted med mor, far og barn. Pjokken (3) har endelig fått det der toget han ønsket seg så veldig, den med seks blanke vogner bak. Og da er det klart at toget må pakkes opp med en eneste gang. Så mor tar seg en ekstra sup likør mens hun vinker gutten til seg for å ordne saken, og møter da på denne sveisede plastpakken. Hun prøver å rive opp og knekker tre negler.  Tar seg en sup likør. Pjokken er alt annet enn stille og tålmodig. Han hopper opp og ned. Opp og ned. Og roper på toget . Hun finner fram saksa. Ødelegger saksa.
Det er på dette stadiet far griper inn. Allerede før han har fått opp den sammensveisede dritharde plast-saken med den lille motorsaga, har han brillene på skjeve og svette i panna. Pjokken tramper i gulvet og roper på toget sitt. Mor lokker med sjokolade. Pjokken spiser, får fornyet energi og begynner å bælje.

På et eller annet tidspunkt er plastemballasjen omsider herpa og toget står merkelig stødig på en liten plattform av noe slag. Det er da de oppdager at den er skrudd sammen med 150 små skruer.
Og noe dør litt inne i mor og far.
Pjokken er illrød i toppen av hylingen og far er svett under armene og beordrer mor med ganske krass stemme å hente skrujern i boden, det minste hun kan finne.
Ja, men dere vet. Det finnes jo ikke et skrujern i hele føkkings boden eller verden som passer til de skruene.
Så mens pjokken får valium i rødbrus, og mor drikker rett fra likørflaska, ligger far tvekroket over toget og dirker opp 150 skruer med tuppen av en ødelagt saks. På julekvelden!!

Det er terror det!

Og de har det gøy på vår bekostning også, vettu. Her om dagen hadde jeg terroren på besøk igjen. Den lirket seg innpå meg et svakt øyeblikk, en dag som var mer grå enn det som vanlig er, la oss bare si det sånn at jeg i utgangspunktet jobbet hardt med å se positivt på de fleste situasjoner den dagen.

Jeg skulle ikke annet enn å sette på oppvaskmaskinen. Jeg hadde ikke ventet et terrorangrep.  Men så kom oppvaskmiddelet i en ny pakning. Som var... ja dere vet. Umulig å åpne. Og jeg skadet meg ganske stygt på ordinær papp limt usannsynlig hardt sammen. I hverfall skadet jeg meg litt. Ja, jeg fikk et rødt merke. Ikke så stort, men vondt.

Verre var det med psyken. Ja, for jeg var faktisk så sinna der på kjøkkenet, en vanlig tirsdag ettermiddag, at hadde jeg vært en lemen så hadde jeg vært død nå. DØD.

Det var sikkert det de ville. Disse slemmingene på Det ondes kontor. Og da jeg utslitt satt og pustet ved kjøkkenbordet og så på restene av det som en gang hadde vært en oppvaskmaskin-emballasje så ser jeg en bitteliten skrift øverst i høyre hjørne. Så liten at jeg måtte helt nært for å se. Der stod det:

"Enkel å åpne"

Og da. Akkurat da, kunne jeg HELT TYDELIG høre den onde latteren til hun derre med den smale midja på Det ondes kontor.