Jeg er en sjelevenn-forkjemper. Det er altfor mange mennesker som går rundt i livet og ikke kjenner til denne geniale og magiske ordningen.
Jeg er selv blitt flink å kjenne dem igjen. Svært ofte kjenner derimot ikke mine sjelevenner MEG igjen. Det er naturligvis utrolig irriterende. Når du for eksempel møter fremmede mennesker som du mest av alt har lyst å omfavne, eller stryke over kinnet, eller prokalmere et dikt til, eller noe, og som ser på deg som om du skulle være fullstendig fremmed. Eller ubetydelig. Eller gal.
Fryktelig irriterende!
Man får lyst til å ta dem i jakkeslaget, eller blusen eller hva det nå måtte være, og rope: "Din treige suppegjøk, ser du ikke at jeg er din sjelevenn??"
Men slik gjør jo ikke en ekte sjelevenn. Har jeg lært meg. En sjelevenn hvisker du forsiktig inn i øret. Dette er regulert av Forskrift om Sjelevenner (formål, retningslinjer og føringer) § 7, men denne forskriften med tilhørende kommentarer og rundskriv kommer jeg tilbake til.
Så har du rørende møter hvor sjelevenner faktisk kjenner hverandre igjen. Et av de vakreste møtene mellom to sjelevenner jeg har sett var med min yngste sønn, som da var fire år. Vi var på aketur og han skulle ta en siste tur ned bakken før vi dro hjem, fordi mammaen frøs på bena og ville innmari tisse. Faktisk hadde jeg villet tisset helt siden vi kom to timer før, så nå var det SKIKKELIG krise kan man si. "Hvorfor tisset du ikke før vi dro", hadde mannen min spurt meg om flere ganger, ja faktisk UTROLIG mange ganger, men det var han nå sluttet med etter det siste dødelige blikket.
Men nok om det, dette med tissingen har egentlig ingen relevans for denne sjelevenn-historien.
Minstegutt hujet ned bakken, og helt i enden av bakken står det en annen gutt, en mørkhudet nydelig pjokk og sutter på votten sin. Jeg ser at min gutt får øye på han på vei ned, og han blir så bergtatt at han vrir hodet i en imponerende vinkel, glemmer å styre og aker rett inn i tissetrengte meg.
Jeg holdt på å tisse på meg. (Men nok en gang, dette er ikke poenget.)
Så hoppet han av akebrettet og sprang bort til gutten som så ut til å være tilsvarende bergtatt. Der ble de bare stående å sprudle og bable og skravle som om de hadde kjent hverandre i hundre år. Men dette var aller første møte, og foreløpig siste ettersom gutten dessverre bodde i en helt annen by og bare var på en-dags besøk. På grunn av over nevnte tissekrise og kalde tær, måtte de to skilles etter kort stund, og de omfavnet hverandre før de dro.
Jeg er likevel rimelig sikker på at de to kommer til å møtes igjen. Det var hundre andre barn i den bakken, men bare to av dem var sjelevenner.
Hva er så formålet med en sjelevenn?
Vel, her må vi til formålsparagrafen til forskrift om Sjelevenner (formål, retningslinjer og føringer). Denne noe ukjente forskrifter er underlig nok ikke like godt kjent for alle, og som sjelevenn-forkjemper blir det en av mine viktigste oppgaver å gjøre den kjent. Heldigvis er jeg kommunikasjonsrådgiver, så jeg ser ikke mørkt på det.
"§ 1: En sjelevenn skal, på subtilt men likevel merkbart vis, puste på fjæra til sin venn, slik at vennen svever høyt og langt, og på dette vis oppnår sin livsoppgave."
Sjeldent har vi vel sett en sprekere formålsparagraf folkens, selv om det er mye sexy og snasent i vårt lovverk, det skal sies. Jeg blir helt jøger!
I kommentarene til denne formålspraragraf er det nærmere udypet:
"Mennesker kan komme i skade for å tro at de er
a) alene
b) triste
c) sinte
d) ufullkommen
En sjelevenn er en som skal minne sin venn på at dette ikke medfører riktighet. En sjelevenn er en konstant påminnelse om at vi alle, hver og en, er vidunderlige skapninger, hvis vi bare vil. Og en sjelevenn skal så stimulere lysten til å ville dette."
Fabelaktig hva? Legg spesielt merke til: "Hvis vi bare vil". Er det ikke vakkert?
I rundskrivet til tilhørende kommentar til over nevnte forskrift, er dette ytterlige utdypet:
"En sjelevenn har mange verktøy for å minne sin venn på hvor vidunderlig han/hun er. Det kan være et smil, en vedvarende og konstant tanke, ett dytt, et avgjørende spørsmål, et kyss eller en varsomt hånd over kinnet. Eller gjennom det mest kraftfulle verktøyet av dem alle: det skrevne ord. Valg av verktøy velges ut fra den til enhver tids rådene situasjon hos utvalgte venn."
Man ser ofte at det er en glidende overgang mellom lidenskap og sjelevenner, kjærlighet og sjelevenner og forelskelse og sjelevenner. Likevel er det viktig å påpeke at sjelevenner kommer i mange ulike former og at man derfor ikke bør gifte seg med dem alle. Ja det kan til og med hende at de skjuler seg bak de du trodde var din fiende, (men dette er kunnskap på videregående-nivå).
Og svært ofte er de der, litt sånn i utkanten, i bakgrunnen eller sidesynet. I en akebakke for eksempel.
Det bare gjelder å spotte dem. Og deretter la seg bergta.
