søndag 27. november 2011

Dagen jeg grisebanket en bjørnedrakt ( En adventshistorie)

I år skal adventa bli annerledes, tenker jeg når jeg står opp og langsomt våkner til det blå lyset utenfor kjøkkenvinduet.
Det skal ikke bli noe stress. Jeg skal ikke kaste bort tida på ting som ikke betyr noe. Det eneste som betyr noe i adventa er det som skapet julestemning hos meg og mine. Og hva er det som skaper julestemning, tenker jeg og tar min andre kopp kaffe, kjenner at den virker og at natta har vært god.
Jo, stjerne i vinduet. Adventstund. Adventskalender. Pepperkakebaking. Venner på julekvelds. Gløgg.

Dette er små overkommelige koselige gjøremål, ikkeno stress med det.

"Og julegardinene på soverommet vårt, mamma", sier guttene bestemt.
"Åh? Eh, sikker? Er ikke de der nissegardina blitt for barnslig for store gutter som dere?" sier jeg forsiktig og svelger kaffen pittelitt feil.
"Mamma. Ikke prøv deg. Nissegardinene skal opp" sier guttene.

Okei da, utskifting av åtte lengder gardiner er LITT stress. Men det er også det eneste stresset jeg akter i foreta meg denne desember. Ikke ET skap skal ryddes. Ikke EN kjøkkenskuff sorteres. Det finnes ingen julestemning bakerst i mitt fettbefengte krydderskap, nemlig.

Det blir ikke aktuelt i måneskinn! Banna bein.

Det tikker inn en nokså desperat melding fra min venninne Wonderwoman, hun med tre barn, hund, fulltidsjobb, masterstudium, og som likervel rekker å trene fire ganger i uka. Hun står i rot til de smekre hoftene sine og snakker om små overkommelige mål. Tommelen-opp-tegn og greier. Vi plundrer litt om denne føkkings adventstida, stresset vi i HVERTFALL ikke skal kjenne på kroppen i år, hva som er viktig her i livet, friske barn, ja dere vet...

Jeg bestemmer meg for å ta de hersens julegardinene først og skrider inn på minstemanns rom.

Og står til knes i rot. Det er ikke mulig å komme i nærheten av verken vinduer, julegardiner eller nisser. Jeg rygger, trør på en spiss legobit, hinker rundt på en fot mens jeg sier UTROLIG stygge ting, snubler i en radiostyrt bil og tryner så kort jeg er.

Det tikker inn en melding fra Wonderwoman. Hun snakker fortsatt om små overkommelige mål. Jeg ligger der på gulvet og forbanner hele dritten, mens jeg sender et svar om hvor koselig det skal bli på adventstunden i kveld.......

En og en halv time senere. ( Jeg tuller ikke) Rommet er ryddet og jeg er stressa. En ny melding fra Wonderwoman tikker inn. Det er hysterisk morsomme bilder av hvordan det ser ut i kjøkkenskapene hennes. "Se så flink vi er til å stable matbokser!" skriver hun med tommelen-opp-tegn og sender bilder av et matboks-helvete som er i ferd med å sprenge et Norema-kjøkken av høyeste kvalitet. Jeg ler så jeg griner og åpner klesskapet for å finne julegardinene.

Og blir fysisk angrepet av innholdet i skapet.

Det er nemlig minstemanns utkledningskap, et skap han fritt har fått regjert i siden jeg la inn julegardinene i fjor. Resultatet er at jeg får et lasersverd, en bjørnedrakt og en Darth Wader-maske i pannebrasken og solar pleksus.

Jeg bruker noe tid på å rulle rundt på gulvet mens jeg grisebanker bjørnedrakten, og enda mer tid på rydde skapet.

Men altså. Heretter. I år skal det bli annerledes. Ikkeno stress. Banna bein.



lørdag 19. november 2011

Forført av ord

1970: Det sitter en mann på 62 år hjemme i sin stue i Ulvik i Hardanger. Han er en mann som har levd alene hele sitt liv, og som er forberedt på å fortsette med det. Han er ingen hvem som helst, han er en av Norges fremste diktere. Han er Olav H. Hauge.
Der sitter han i sin enkle stue og sannsynligvis baler med disse orda sine. Men så kommer det et brev. Et brev som åpner slik:

"Jeg stod opp i morges og tenkte på et rom møblert med bøker fra gulv til tak. Bli ikke forbauset når jeg skriver slik til deg og du ikke kjenner meg- det går over, man kan vel møtes i brev så vel som på gaten."

Brevet kommer fra Bodil Cappelen, en gift kvinne på Sørlandet, billedvever av yrke, men lidenskaplig opptatt av litteratur. Og diktene til Olav har nådd henne, og gjort noe med henne, noe som får henne til å sende et brev til en vilt fremmed mann.

Og slik starter den vakreste kjærlighetshistorien jeg vet om. Og den er ikke en gang "based on a almost true story" den er så ekte som det går an å få blitt.

I tre år sender Bodil og Olav brev fram og tilbake, tre lange år før de endelig møtes. Og det er i stor grad høyst hverdagslige brev, hvor de diskuterer litteratur, politikk og arbeidet sitt, men det er noe stort som ligger og ulmer under der, noe uunngåelig. Bodil vet det innerst inne, og er den første til å sette ord på det, og gjennom brevene er det Bodil som skriver mest lidenskapelig og personlig. Den store ordkunstneren Olav baler litt med disse brevene, baler litt med å få denne kvinnen inn i stua og livet sitt, og blir nesten litt fattig på ord.  Men han lar seg forføre. Slik Bodil lot seg forføre av hans dikt.

 
Brevene er fulle av hjerteklapp og magesug, men alltid skjult mellom linjene eller i korte magiske setninger. Den stadig økende lengselen i den langsomme brevvekslingen. Hvor nær de er hverandre til tross for avstanden. "Eg tenkjer berre på deg. Du er her, noko så forunderleg har eg aldri upplevd!"skriver Olav et sted.
Slik kan man altså nå sjela til en annen person, endre seg, forelske seg, ja til og med elske noen, bare ved hjelp av det skrevne ord.

Brevene ender med at Bodil etter fem år forlater alt, setter seg i bilen og kjører til Ulvik og Olav. Slik opplever de den store kjærligheten i livets høst, og Olav får helt uventa en kvinne i stua si etter 60 år alene. Og de lever lykkelig sammen fram til Olav dør i 1994.



Er du håpløst romantisk som meg, anbefaler jeg boka "Brev 1970-1975" , hvor alle brevene er samlet og hvor virkeligheten overgår enhver Hollywood-film.

Kjærleik altså! Det er noe med den.

fredag 11. november 2011

Hull i nesa, hull i hue?

En politiinspektør med piercing i øyebrynet har skapt furorie. Ikke har jeg sett det selv, men hun var vissnok intervjuet på nyhetene i beste sendetid, om en høyst seriøs sak. Men det folk har hengt seg opp i var pynten over øyet.

Det ble tvitret om det og det ble diskutert i omgangskretsen min. Lettere forvirret hører jeg argumenter som:

Det passer seg ikke for en offentlig tjenestemann/kvinne.

Hun mister troverdighet.

Hun må jo gjerne ha piercing, men kunne hun ikke ha tatt den bort når hun skulle intervjues på landsdekkende fjernsyn?

Hva hvis alle skulle holde på sånn? Dommere i retten med grønn hanekam, liksom?

Det er jo stygt jo!

Jeg sitter der og snurrer forsiktig i nesepiercingen min. En offentlig tjenestekvinne. Kommunikasjonsrådgiver for en stor offentlig etat, som kan havne i riksmedia. Men hull i nesa.

Lengselen etter å stikke hull i nesa har bodd i meg siden jeg var lita jente. "Diamant i nesa. Vil ha diamant i nesa." Sang det i meg. Aner ikke hvorfor. Satt og så på bilder av nydelige indiske jenter med nydelige smykker i nesa.


Lysten ble jo selvsagt undertrykt i mange år. Hadde på en måte nok med røde krøller som tiltrakk seg uønsket oppmerksomhet gjennom hele oppveksten og de såre ungdomsåra.
Men etter hvert som selvtilliten vokste sluttet jeg å føne ut krøllene, sluttet å holde kjeft, sluttet å gjemme meg og den egentlige Lykkelica fikk blomstre. Og siste puff i ræva kom da min kjære gav meg en diamant i julegave. En diamant til å ha i nesa. Han kjenner meg godt. Han vet mine innerste ønsker. Og han vet at jeg av og til må ha et spark bak for å få det gjort.

Jeg oppsøkte et sånt der piercing-sted, med svarte vegger og lyden av fire-fem tatoveringer som pågikk. Den gjennompierca dama med gummihanskene hevet ikke et øyebryn da jeg kom inn. Nåla ble besluttsomt tredd i neseboret, tårene spratt, men diamanten glitret.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregninga var hvor lang tid det tar før hull i nesa gror. Det tar ikke ni uker. Det tar måneder. Så da jeg etter fem måneder var så uheldig å legge meg uten diamanten en kveld, så var hullet grodd igjen morgenen etter.

Et år gikk jeg uten hull i nesa. Tenkte at jeg fikk klare meg uten. Men jeg følte meg innmari naken. Ikke helt meg selv på en måte. Litt mindre Lykkelica.

Så etter et år ga jeg opp og oppsøkte de svarte veggene nok en gang og fikk hullet staket opp, so to speak.

Og det var som å komme hjem. Eller noe.

Og ikke visste jeg at denne lykken i livet kanskje går på troverdigheten min løs. Har ikke tenkt på det en gang. Kan det tenkes at det å ta hull i nesa var hull i hue? At det ikke passer seg å ha dette som offentligkommunikasjonskarrierekvinne?

Jeg spør forsiktig i omgangskretsen. Og får vite at det er helt på grensa.

Du verden.

Jeg blir jo litt sjokka, men også litt fornøyd med å være helt på grensa. Det er jeg jo veldig sjeldent ellers.

Jeg får bare håpe det som er HELE meg overskygger den lille glitrende steinen i nesa dersom den skulle komme i veien for troverdigheten min, eller budskapet mitt.

Jeg satser på det. Det har jo gått fint til nå. For tar du piercingen ut av nesa mi, så tar du diamanten ut av meg.



søndag 6. november 2011

Gi meg en ombygd Mini

I lengre tid har jeg hatt det unevnelige.
Skrivesperre.
Ja, det dreier seg vel egentlig ikke om så lang tid, sånn når man ser stort på det. Kanskje til og med bare litt over en uke, når jeg tenker meg om. Men når man har skriving som lidenskap, så er en hel uke uten helt uutholdelig.
Omentrent som å være nyforelsket, men måtte sitte i hver sin sofa og bare SE på hverandre. I en hel uke.
Tortur.

Det har vært nok av smutthull å snike seg til en liten hyrdestund. Operasjon Morgengry har vært prøvd to ganger denne uka. Så har jeg sittet der midt på natta og sublet kaffe og stirret trøtt inn i skjermen på datamaskinen. Sett dagslyset langsomt skru seg  på utenfor kjøkkenvinduet. Og det er jo vakkert nok det.
Men en ufullendt hyrdestund, likefullt.

Har hatt reiser med hotellovernattinger, mange og lange timer alene på et stille rom, yppelige forhold for å skrive.
Skulle man tro.
Så har det endt med akevitt og besøk på Daniels House of Love i stedet. Men DET er en helt annen historie.

Og så i dag, da det passet som minst, kom plutselig begynnelsen til min neste novelle rekende på en fjøl. I dag da jeg passet verdens skjønneste tantebarn, til stor stas for både meg selv og egne barn. Huset har vært fullt av liv,  av tenåringer og midtimellominger, datamaskiner, TV'er på full styrke med musikkvideoer, playstation-spilling, hytter som bygges uten noen som helst slags nabovarsel eller byggetillatelser,playmobyer (også disse uten byggetillatelser), hysterisk morsomme standup-show, rocke-konserter, browniesbaking på kjøkkenet, popcorn i senga.

I det hele tatt! Ingen ideelle forhold for å skrive en føkkings bestselger.

Og så går jeg rundt i dette, selve livet, som en verpesyk høne som bare vil en ting:
Få det ut! Skribler litt i notisboka mi, men du ser, jeg har hele tekststykker inni meg, og det er en stor fare for at dette tilnærmet geniale forsvinner i alt dette .....livet.

Ikke har jeg kjellestue eller loft. Ikke har jeg garasje. Det eneste jeg har er et drivhus, og vurderte et øyeblikk å flytte ut dit noen timer. Hva gjør man vel ikke for en hyrdestund? Kan vel sitte der ute under pledd og skrive, mens jeg hører på regnet mot glasset og lukter fuktig jord?
Men så kommer jeg på at en svær føkkings Weber, fjorten sykler og et par-tre hundre putekasser okkuperer drivhuset.

Nei, gi meg en ombygd Mini. En snasen svart Mini Cooper som er BARE min, som ingen familie skal inn i, de får jo uansett ikke plass. Med lekre krom-detaljer og runde linjer. Og med panorama-vinduer i baken (Dagbladet påstår jo tross alt at veien til himmelen går via baken) Og i stedet for baksete, et lite skrivebord, i krom må forstå, med en Mac, i krom må forstå, og en kaffetrakter, i krom må forstå. Mer trenger jeg ikke. Mer er det nok heller ikke plass til, men hey jeg er en kortvokst dame.

Kommer ikke til å trenge å kjøre så langt heller, bor jo tross alt i et vakkert maleri, bare kjøre et lite stykke, rygge den snasne baken ut mot havet og himmelen.

Det er vel ikke så mye forlangt?

Mens jeg venter på at noen pimper my ride, så får jeg kanskje heller satse på at Operasjon Morgengry i morgen gir uttelling.
Hvordan var det nå den novella begynte igjen? Hvor pokker ble det av det tilnærma geniale?