"Mammaaaa? Har du låst ytterdøra?"
"Jada, vennen. Prøv å sov nå."
"Får ikke til."
Så har de dukket opp igjen. Historiene i lokalavisen om mistenkelige biler parkert i mørket rundt skolene i vår by. Om to menn som bare sitter der og ser på barna som leker. Om lokking med gotteri. Om bilen som sakte følger etter barna.
Og angsten legger seg om hjertet mitt som ei klo. Hvordan var nå dette? Når tok jeg sist "ikke snakk med fremmede mennesker, ikke tro at gotteri alltid er bra"-praten med guttene mine?
Lenge siden. Kanskje så lenge siden at minstemann ikke forstod og ikke husket. Det måtte gjøres på nytt.
Men det er som å ta ondskapen inn barnas trygge verden og rasere den fullstendig. For fortsatt så er jeg så heldig å ha en niåring som faktisk tror at alle voksne er snille og bare vil ham det beste. Han har erfart at barn kan være slemme og dumme. De er jo barn. Men voksne. De er jo voksne!
Så minsten blir svært betenkt. Prater mye om det. Planlegger hva han skal gjøre hvis en fremmed snakker til ham. Hvem er fremmed? Er naboen, som han ikke kjenner så godt fremmed? Hva hvis de kommer etter han? Da skal han løpe superman-fort da! Til nærmeste voksne som han kjenner.
Og tankene hans gjør meg så vondt. Jeg ser ham inn i de uskyldsblå øynene som nå faktisk skjønner at det er ondskap der ute. Alt er ikke trygt og godt. Jeg vil ha ham tilbake til da alt var trygt og godt.
Og når han skal legge seg, så får han ikke sove. Tankene kverner. Og så kommer spørsmålet:
"Du mammaaaa? Hva er de slemmingene egentlig vil gjøre med ungene?"
Hva skal man svare? Hva SKAL man svare?
"Huff, jeg vet ikke, vennen. Jeg klarer ikke å forstå hvordan de tenker. Og sannsynligvis kommer det aldri til å skje her hos oss. I denne byen. Prøv å sov nå, vennen. Ikke tenk mer på det.
Ikke tenk mer på det."
fredag 21. oktober 2011
lørdag 15. oktober 2011
På ville veier
Jeg har akkurat, som vanlig noe forundret, avsluttet novelle nr ni. Eller avsluttet og avsluttet, det er nok mye arbeid igjen med både den og de andre åtte. Men jeg har samlet trådene og laget en pen sløyfe, en sløyfe som ga noen svar og stilte noen spørsmål som aldri får svar, slik jeg mener en novelle skal.
Jeg vet ikke hvordan det er for andre som skriver, om de har en plan for hver novelle de skriver. Trolig er det like forskjellig som dem som skriver. Men hos meg er det slik at jeg ALDRI vet hvor jeg, eller den fremtidige leseren, skal når jeg starter en ny novelle.
Og akkurat det er det mest magiske, strålende, fasinerede og FRUSTRERENDE med hele skriveprosessen.
Alle novellene jeg har skrevet til nå har et gjennomgangstema, en rød tråd som jeg ikke skal avsløre hva er. Men denne røde tråden er det eneste som er planlagt på forhånd. Og når jeg starter på en ny historie, så aner jeg ikke hvor denne røde tråden skal komme inn, og i hvilken form, men den ligger likevel alltid der på lur.
Som regel starter det med et bilde i hodet mitt av en bestemt situasjon. En kvinne ligger på et gulv og roper "hjelp" inni seg. Ei jente flytter inn i en blokk, noe som skremmer vannet av personen i leiligheten ved siden av. En mann i hatt og frakk reiser til et lite sted for å kjøpe opp gullet til folk. For eksempel.
Og så leker jeg med dem en stund, og tenker "hva om det skjedde (knyttet til den hemmelige røde tråden), hvordan ville den karen ha reagert på det? Og det er en fasinerende lek, bygget opp setning for setning, replikk for replikk.
Men så går det ofte fra fasinerende til frustrende, for rett som det er så gjør disse menneskene det stikk motsatte av det jeg "vil". Spesielt i en av novellene, holdt en kvinne på å drive meg til vanvidd. Uansett hvor mye jeg prøvde, hvor mange innfallsvinkler jeg tok, så "ville" kvinnen drepe. Jeg vandret rundt i dagevis og rev meg i krøllene, ja, jeg ringte til og med til en nær venninne og baintes og svor:
"Nå er hun på ville veier, dette ender med drap!"
Sikkert ikke et budskap man får så veldig ofte på telefonen, heldigvis, men hun tok det oppsiktsvekkende rolig og sa bare:
"Okei?"
"Jammen det er jo ikke DET denne historien skal handle om!", hylte jeg i telefonen til min hardt prøvede venninne.
Er det liksom ikke meningen at jeg skal få være sjefen over mine egne noveller?
Men nå har jeg lært meg å slippe det, og la personene jeg skriver om få leve sitt eget liv, la dem få ta avstikkere ut på sine ville veier. Og før jeg vet ordet av det så kommer den røde tråden inn, tar over og fører historien vel i havn. Og tilbake sitter jeg, forundret.
DET er ren magi det, og ren lykke for meg. Om det blir en føkkings bestselger eller ikke, er i slike stunder meg rivende likegyldig.
Jeg er glad jeg enda har to noveller til å skrive, før jeg skal sende novellene ut i den virkelige verden: Forlagsbransjen.
Kan komme til å trenge en god posjon magi, da også.
Jeg vet ikke hvordan det er for andre som skriver, om de har en plan for hver novelle de skriver. Trolig er det like forskjellig som dem som skriver. Men hos meg er det slik at jeg ALDRI vet hvor jeg, eller den fremtidige leseren, skal når jeg starter en ny novelle.
Og akkurat det er det mest magiske, strålende, fasinerede og FRUSTRERENDE med hele skriveprosessen.
Alle novellene jeg har skrevet til nå har et gjennomgangstema, en rød tråd som jeg ikke skal avsløre hva er. Men denne røde tråden er det eneste som er planlagt på forhånd. Og når jeg starter på en ny historie, så aner jeg ikke hvor denne røde tråden skal komme inn, og i hvilken form, men den ligger likevel alltid der på lur.
Som regel starter det med et bilde i hodet mitt av en bestemt situasjon. En kvinne ligger på et gulv og roper "hjelp" inni seg. Ei jente flytter inn i en blokk, noe som skremmer vannet av personen i leiligheten ved siden av. En mann i hatt og frakk reiser til et lite sted for å kjøpe opp gullet til folk. For eksempel.
Og så leker jeg med dem en stund, og tenker "hva om det skjedde (knyttet til den hemmelige røde tråden), hvordan ville den karen ha reagert på det? Og det er en fasinerende lek, bygget opp setning for setning, replikk for replikk.
Men så går det ofte fra fasinerende til frustrende, for rett som det er så gjør disse menneskene det stikk motsatte av det jeg "vil". Spesielt i en av novellene, holdt en kvinne på å drive meg til vanvidd. Uansett hvor mye jeg prøvde, hvor mange innfallsvinkler jeg tok, så "ville" kvinnen drepe. Jeg vandret rundt i dagevis og rev meg i krøllene, ja, jeg ringte til og med til en nær venninne og baintes og svor:
"Nå er hun på ville veier, dette ender med drap!"
Sikkert ikke et budskap man får så veldig ofte på telefonen, heldigvis, men hun tok det oppsiktsvekkende rolig og sa bare:
"Okei?"
"Jammen det er jo ikke DET denne historien skal handle om!", hylte jeg i telefonen til min hardt prøvede venninne.
Er det liksom ikke meningen at jeg skal få være sjefen over mine egne noveller?
Men nå har jeg lært meg å slippe det, og la personene jeg skriver om få leve sitt eget liv, la dem få ta avstikkere ut på sine ville veier. Og før jeg vet ordet av det så kommer den røde tråden inn, tar over og fører historien vel i havn. Og tilbake sitter jeg, forundret.
DET er ren magi det, og ren lykke for meg. Om det blir en føkkings bestselger eller ikke, er i slike stunder meg rivende likegyldig.
Jeg er glad jeg enda har to noveller til å skrive, før jeg skal sende novellene ut i den virkelige verden: Forlagsbransjen.
Kan komme til å trenge en god posjon magi, da også.
lørdag 8. oktober 2011
Barmen i min favn
"Unskyld, men har de fået målt barmen din??"
Jeg står intetanende i en undertøysbutikk i København. Jeg er vant til å få være i fred i undertøys-butikker og må si jeg ble litt perpleks når en 190 høy dame står der og lurer på om jeg har fått målt puppene mine. Eller barmen som de kaller det der nede.
"Eh, målt og målt....."mumler jeg.
Fotomodellen gir seg ikke. Hun sier jeg kommer til å få meg en overraskelse. Akkurat som om jeg ikke kjenner barmen min, liksom. Halloooooo??
Og før jeg vet ordet av det er jeg besluttsomt dyttet inn i et mistenkelig stort prøverom helt bakerst i lokalet. En annen supermodell kommer ilende til inn i samme prøverom, og forhenget blir trukket for.
Så får jeg vennlig men bestemt beskjed om å kle av meg på overkroppen.
"Nei, altså hør nå her....." sier jeg men de forstår ikke norsk, og jeg forstår ikke dansk og det eneste språket man kan forstå i en slik situasjon er målebåndet som de står klare med begge to.
Jeg kler av meg kåpa og genseren og er ganske betuttet. I prøverommet ved siden av syns jeg at jeg hører desperate rop om hjelp, men det er godt mulig det er mine egne fortvilte tanker. Jeg leser en svær plakat i prøverommet: "Forkæl din barm!" Svartens frimodige dansker!
"Altså, jeg skulle jo bare ha noen sokker", sier jeg før jeg til min store lettelse får vite at jeg kan beholde bh'en på. Puh!
For å være helt ærlig så er det ikke første gang størrelsen på brystene mine har vært gjenstand for nærmere etterforskning. Hele elleve år tilbake i tid endte det hele opp i en svært avkledd historie.
Jeg og en venninne skulle prøvesmake spriten til bryllupet til meg og min mann, hjemme i stua en vanlig tirsdag ettermiddag. Mikse drinker og lage barliste. Det viste seg fort at spriten var krute god, og ikke mange drinkene inn i prøvesmakingene kom vi av en eller annen årsak inn på puppene våre.
"Vi har helt like pupper jeg og du", sa min venninne.
"Så praktisk, da kan vi byttelåne bh'er!!", hylte jeg.
"Nei, det er ikke praktisk, for jeg kom til å se en av bh'ene dine som hang til tørk, og vi bruker helt forskjellig størrelse", sa min observante venninne.
Jeg ser ikke bort fra at det var mengden med sprit som gjorde det, men vi syns dette var et vaskeekte mysterium, på linje med hvor ender universet og fins det en Gud. Vi hadde alltid ment at vi hadde like store pupper, vi var som skjorta og ræva på det området. Mannfolka våre var skjønt enig i dette. Likevel brukte vi vidt forskjellig bh-størrelse. En av oss brukte feil! Dette måtte etterforskes!
Vel det endte med at vi kledde av oss der i sofaen og bytte-lånte bh'er, for å finne ut hvor det skortet hen. Og akkurat i det vi satt der avkledd og lettere beruset, kom min soon-to-be-husband inn i stua. Han gjorde naturlig nok store øyne .
Vi fant aldri ut hvem av oss som brukte feil, og hvor forskjellen lå, den gangen for elleve år siden.
Og dette tenker jeg på når jeg så blir målt av to proffesjonelle i et av Københavns mange smug. Endelig skal vi altså finne det ut.
Vel jeg BLE overrasket over størrelsen, den var ikke i nærheten av verken den jeg har brukt i alle år, eller størrelsen til min venninne.
Supermodellene kommanderte på meg en bh i dokumentert riktig størrelse. Den satt som støpt. Forskjellen var ikke til å beskrive. Det var jubel fra tre kvinner i et prøverom, to høye og ei rødmende lita ei.
Kredittkortet gikk seg varm, og det ble ikke kjøpt en eneste sokk den dagen.
Så kvinner: Se å få målt barmen deres, lige nu!! Det er deilig å være nymålt!
Jeg står intetanende i en undertøysbutikk i København. Jeg er vant til å få være i fred i undertøys-butikker og må si jeg ble litt perpleks når en 190 høy dame står der og lurer på om jeg har fått målt puppene mine. Eller barmen som de kaller det der nede.
"Eh, målt og målt....."mumler jeg.
Fotomodellen gir seg ikke. Hun sier jeg kommer til å få meg en overraskelse. Akkurat som om jeg ikke kjenner barmen min, liksom. Halloooooo??
Og før jeg vet ordet av det er jeg besluttsomt dyttet inn i et mistenkelig stort prøverom helt bakerst i lokalet. En annen supermodell kommer ilende til inn i samme prøverom, og forhenget blir trukket for.
Så får jeg vennlig men bestemt beskjed om å kle av meg på overkroppen.
"Nei, altså hør nå her....." sier jeg men de forstår ikke norsk, og jeg forstår ikke dansk og det eneste språket man kan forstå i en slik situasjon er målebåndet som de står klare med begge to.
Jeg kler av meg kåpa og genseren og er ganske betuttet. I prøverommet ved siden av syns jeg at jeg hører desperate rop om hjelp, men det er godt mulig det er mine egne fortvilte tanker. Jeg leser en svær plakat i prøverommet: "Forkæl din barm!" Svartens frimodige dansker!
"Altså, jeg skulle jo bare ha noen sokker", sier jeg før jeg til min store lettelse får vite at jeg kan beholde bh'en på. Puh!
For å være helt ærlig så er det ikke første gang størrelsen på brystene mine har vært gjenstand for nærmere etterforskning. Hele elleve år tilbake i tid endte det hele opp i en svært avkledd historie.
Jeg og en venninne skulle prøvesmake spriten til bryllupet til meg og min mann, hjemme i stua en vanlig tirsdag ettermiddag. Mikse drinker og lage barliste. Det viste seg fort at spriten var krute god, og ikke mange drinkene inn i prøvesmakingene kom vi av en eller annen årsak inn på puppene våre.
"Vi har helt like pupper jeg og du", sa min venninne.
"Så praktisk, da kan vi byttelåne bh'er!!", hylte jeg.
"Nei, det er ikke praktisk, for jeg kom til å se en av bh'ene dine som hang til tørk, og vi bruker helt forskjellig størrelse", sa min observante venninne.
Jeg ser ikke bort fra at det var mengden med sprit som gjorde det, men vi syns dette var et vaskeekte mysterium, på linje med hvor ender universet og fins det en Gud. Vi hadde alltid ment at vi hadde like store pupper, vi var som skjorta og ræva på det området. Mannfolka våre var skjønt enig i dette. Likevel brukte vi vidt forskjellig bh-størrelse. En av oss brukte feil! Dette måtte etterforskes!
Vel det endte med at vi kledde av oss der i sofaen og bytte-lånte bh'er, for å finne ut hvor det skortet hen. Og akkurat i det vi satt der avkledd og lettere beruset, kom min soon-to-be-husband inn i stua. Han gjorde naturlig nok store øyne .
Vi fant aldri ut hvem av oss som brukte feil, og hvor forskjellen lå, den gangen for elleve år siden.
Og dette tenker jeg på når jeg så blir målt av to proffesjonelle i et av Københavns mange smug. Endelig skal vi altså finne det ut.
Vel jeg BLE overrasket over størrelsen, den var ikke i nærheten av verken den jeg har brukt i alle år, eller størrelsen til min venninne.
Supermodellene kommanderte på meg en bh i dokumentert riktig størrelse. Den satt som støpt. Forskjellen var ikke til å beskrive. Det var jubel fra tre kvinner i et prøverom, to høye og ei rødmende lita ei.
Kredittkortet gikk seg varm, og det ble ikke kjøpt en eneste sokk den dagen.
Så kvinner: Se å få målt barmen deres, lige nu!! Det er deilig å være nymålt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)