My secret lover

Jeg har en som lokker og lurer. Flørter skamløst. Vil ha meg ut på galeien.

Jeg rister bestemt på krøllene, men nikker inni et sted. Vet at jeg allerede har tapt. Men stritter likevel i mot. Litt til. Gjennom jobb og fotballkamper, støvsuging og leksehøring går jeg besluttsomt. Og prøver å overhøre stemmen.

Du er ikke bra for meg, sier jeg
Jeg vet om et sted, flykt med meg, sier du.

Du gir bare kortvarig glede, sier jeg.
Bare en gang til. En eneste gang? sier du.

Jeg vet at du holder på slik med andre damer også. Akkurat nå ligger du sikkert i fanget til ei anna lettlurt ei, og stirrer henne henført inn i øya. Og så hvisker du i øret hennes at du syns ho er den aller beste. Og hun tror på deg en liten stund.

Sånn drar du rundt, og stopper tiden. Lukker virkeligheten og fornuften ute med høye mørke vegger og tette gardin.

Men jeg lar meg ikke lure. Ikke faen. Jeg liker virkeligheten og fornuften. Banna bein!

Men så kommer mørket da, og sola går ned i en voldsom farge-eksplosjon på himmelen. Det går mot høst og endeløs vinter. Vindfokk og speilglatt is, julekaos og halvannen time dagslys.

Så jeg faller sammen i sofaen i skjæret fra en dempet TV og vet at du er nær. Lukker øynene og lar det skje. Du smaker salt, jeg kjenner deg igjen. Husker hvorfor jeg lot meg forføre.

Åh Mr. Potatochips!! Vi kan virkelig ikke fortsette å treffes på denne måten.

I morgen skal jeg kutte deg ut. Banna bein!

Klar beskjed

- Du, maaaaamma?

- Ja, vennen?

- Du vet at jeg syns du er verdens beste mamma, ikke sant?

- Jo, he-he, det er du jo så flink til å si, såe det.....

- Men du vet mammaen til, XX??

- Eh, ja?

- Hun baker hele tiden, hun!

- Åh??

- Ja, hver gang jeg er på besøk der så disker hun opp med vafler og kaker og alle mulige godsaker!

- Å, ja det er jo fint...

- Og hun er ALLTID hjemme

- Jasså???

-  Alltid. Hun er ALDRI ute å reiser sånn som du gjør HELE tiden!

- Å, men jeg reiser vel ikke hele tiden....

- Men du mamma?? Hva er det til middag?

- Øh, eh, nei....?

- Ååå, det er så lenge siden vi har hatt fisk!

- Ja, det....

-Kan ikke vi ha REKER i dag?

- Reker?? Jo, eh, det....

- Men du vet jo at jeg syns du er verden BESTE mamma, ikke sant?

- Hm, ja det...

Og så klemmer han meg og fyker videre i livet sitt. Og Lykkelica sitter betenkt igjen. Kan det virkelig være sånn at det er FORBEDRINGSPOTENSIALE i jobben som mamma?? Hvis jeg gjennomførte en brukerundersøkelse nå, kunne det tenkes at det ikke var toppscore på alle punktene?

Og Lykkelica husker tilbake til barndommen, og hvordan det var å komme hjem fra skola til lukten av nybakt brød. Og undrer på hvordan det kunne gå til ettersom moren min var like hardt arbeidende som meg. Kunne det kanskje være at jeg husker en eneste gang, men at det gjorde sånn inntrykk at det satte varige spor?

Jeg går så over til å tenke på hvor fort tiden går, før jeg har fått sagt "vafler" har begge hjertestenene mine forlatt redet, og har ikke tid til verken klemmer eller å klage på brødskiver til middag.Og da kan jeg jo sitte der med alle de ubakte sjokoladekakene.....

Så Lykkelica tar øyeblikkelig grep. Avspaserer og leker hjemmeværende husmor en hel dag. Klasker pinadø på et par salatblad på matpakken, og guttene gjør STORE øyne. Kysser de avsted på skolen, løper så etter dem med morrahåret til alle kanter, med matpakken jeg har glemt å legge i ranselen. Ikke et vakkert syn i skolegården en tidlig høstdag, men pytt sann!

Hiver meg i bakingen, her skal fryseren fylles og stekt fisk skal det pinadø bli til middag også.

Og da solstrålene kommer hjem noen timer etter, roper de:

"Åh, mamma! Hva er det som lukter så godt???"

Og Lykkelica håper lukten varer lenge. Lenge nok til å sette varige spor.

Endelig fred å få

Jeg syns helt ærlig våren er temmelig plagsomt. Da dukker de opp. Gjøremålene. Like ivrig som løvetannen som trenger seg gjennom asfalten, dukker de opp. Malingsjobbene. Høytrykkspyling av det som høytrykkspyles kan. Oljing av plattinger og utemøbler. Luking og staudeflytting og beskjæring og fandsens oldemor.

Blæh!

Og så kommer sommeren. Ikke fred å få. Ut på tur aldri sur. Alt skal gjøres ute i frisk luft, matlaging, elskov, dusjing, krangling, klegg-klasking, soving, dobesøk, for God sake! Så trass-sitter vi  ute da, for det er jo sommer må vite, mens Lykkelica jobber med det intense savnet etter sofakroken og en svalt rom.

Og vinteren gidder jeg ikke en gang å snakke om.

Men høsten. Å, høsten er årstiden min. Da regner det hissig mot vinduene, med det er helt greit, for da sitter jeg og Mr Potatoe Chips i sofakroken og kliner, med tente stearinlys. Og kroppen er inntullet i myke plagg og det fins ikke en bikinilinje i sikte.

Og bokhaugen bare stiger, og man holder gjerne på med fire om gangen (bøker altså), mens ugresset dør en langsom død i bedene, men det er det ingen som ser, for det er så innmari mørkt.

Og hvis man vil det, kan man alltids gå en tur, men bare fordi man vil. Og da er lufta krystallklar og alle innsektene har lagt seg for å bysselalle, bortsett fra en og annen sinnsyk veps, men det er en helt annen historie.

Og fargene. Javisst er høsten mørketid. Men så mye lys det er i den. Å kjøre bil i dette landskapet når lyset har sine siste krampetrekninger, før mørket tar over, er til tider rett og slett trafikkfarlig. Statens vegvesen burde gripe inn og sette opp følgende skilt på Bratten;

.

Kjør varsomt! Ekstremt vakker utsikt, her leker naturen