søndag 20. februar 2011

En lørdagskveld

Det skjer kanskje en gang i året. Lykkelica er alene hjemme. På en lørdag til og med.

Man skulle tro en slik skjelden anledning ble utnyttet til fulle. Jentefest. Ut på byen. Boblebad i rosa sjampanje. Sånne ting.

Og hva gjorde Lykkelica?

Veldig mye annet enn akkurat det.

Det startet fint med godstolen og den splitter nye boken om kundalini-yoga Lykkelica kom til å bestille i et svakt øyeblikk. Boken som på en "effektiv og praktisk måte gjør yoga til en naturlig del av hverdagen", sier omslaget. Lykkelica tenker at det nok er innmari lurt å bedrive litt yoga og ikke bare peise på med høypulstimer i et forrykende tempo. Få litt balanse liksom. Og denne kvinnen som er avbildet i alle mulige rare stillinger i boka ser da innmari balansert og kjernesunn ut.

Sånn balansert og kjernesunn skal jeg bli hvert øyeblikk, tenker Lykkelica.

Lykkelica blar og leser i den lekre boka. Om rotlås og dødmannstillingen, pusting og tilstedeværelse. Men for å være helt ærlig så ser nok Lykkelica aller mest på alle de lekre tunikaene denne balanserte kvinnen har på seg på bildene. Og lurer litt på hvor man kan få tak i sånne?
Og hun bruker nok mer enn normalt lang tid på å studere de lekre, slanke, gyldenbrune bena til denne balanserte kvinnen i skredderstilling. Og lurer på om de blir så velpleid av yogaen alene?

Da hele boka var "lest" ferdig hadde ikke Lykkelica lært seg en eneste yoga-øvelse, men hadde innmari lyst til å lakke tåneglene.

Hrmf! Feil fokus.




Nok åndelig føde og TVen slås på. Det er jo tross alt laurdag! Det ender opp i katastrofe.
Lykkelica klarer jo selvfølgelig å stoppe opp i en film om en hund som pleier å vente på at eieren sin kommer hjem med toget hver ettermiddag, slik at de kan gå sammen hjem og leke. Og så en dag kommer ikke eieren hjem. Han kommer ALDRI mer hjem. Men hunden den venter. Hver dag i ni år. Til den en dag dør mens den venter der på togstasjonen.

Og slik finner plutselig Lykkelica seg selv i stortutinga i sofaen på lørdagskvelden.

Hrmf! Feil fokus!






Lykkelica tørker tårene og går til angrep på kjøkkenskapene. Men ingen har handlet inn lørdagsgodt til Lykkelica. Så det blir en håndfull mandler og en brødskalk, og det er jo MINST like godt......

Snakk om hurramegrundt lørdagskveld, tenker Lykkelica og entrer sosiale medier. Og havner i en innmari uintelligent samtale om hvor godt Lykkelica kler å danse med delfiner, før en venn med forhåpentligvis gode intensjoner skriver følgende kommentar:

-GET A LIFE!

Hrmf! Feil fokus!

Mens jeg sitter der og skuler i gulvet og lurer på hva resten av kvelden bør og kan inneholde, legger jeg merke til saftflekker og smuler og støvdotter.

Og før jeg vet ordet av det, er Lykkelica i full gang med å støvsuge og vaske huset.

Dette høres kanskje direkte deprimerende ut? Sånn helt på grensen til lykkepille intravenøst?

Niks. Syns det var en innmari fin lørdagskveld jeg! Var direkte lykkelig når jeg tenker meg om.

Feil fokus kan gi fantastiske resultater. Nyvasket hus for eksempel!

fredag 18. februar 2011

Grav deg ned i tide

Jeg liker jo å tro at jeg i en gitt krisesituasjon er en sånn person som finner fram det som skal til for å karre seg ut av denne krisesituasjonen. Enten det dreier seg om urkraft, mot eller overjordisk klokskap.

Men man kan jo saktens lure.
Det nærmeste jeg til nå har vært en ordentlig krisesituasjon er to fødsler, og her vil enkelte leger (som regel menn eller kvinner som selv ikke har født) bestride at dette dreier seg om en krisesituasjon.

Føde er da den mest NATURLIGSTE  ting i verden sier de.

Jau rævva, sier nå jeg!

De aller fleste som har kommet i den RIMELIG leie situasjonen at man er pokka nødt til å presse ut noe på størrelse med en melon, fra noe som IKKE har samme størrelse som en melon, VET at det dreier seg om KRISE.

Og hvordan taklet jeg denne krisen? Hentet Lykkelica fram urkreftene, motet og den overjordiske klokskapen?

Nei.
Mer er det i grunn ikke å si om den saken.

Og i går havnet jeg nok en gang i trøbbel, ja jeg hadde sågar en nær døden-opplevelse. Lite visste jeg om farene som lå og truet da jeg i halvsøvne parkerte bilen på langtidsparkeringen på flyplassen en vinternatt i februar. Så i ørska var jeg, på grunn av nevnte vinternatt, at jeg knapp nok registrete hvor jeg parkerte da jeg sprang inn på flyplassen og suste avgårde.

Da jeg så landet to dager senere ante jeg fortsatt fred og ingen fare. Riktignok fikk jeg med meg at kapteinen meldte om minusgrader før landing og at det ristet godt i flyet.

Men livsfare? Nei, det ante jeg ikke at jeg befant meg i.

Det skulle derimot ikke gå mer enn to sekunder fra jeg forlot den varme flyplassen til jeg forstod trøbbelet jeg befant meg i. Ti minus og stiv kuling rett i fleisen.

Det var lammende.

Jeg bet sammen tennene og hentet fram urkraften. Det hjalp ikke en dritt!

Jeg gikk ti meter. Tusen kniver stakk meg i panna, kinnene, kaka. Følelsen i fingrene var allerede borte.
Jeg hylte av smerte, et smertehyl som bare forsvant i drønnet fra naturkreftene.

Jeg snudde ryggen til vindkulene noen sekunder og snappet etter pusten. På tide å ta fram overjordisk klokskap. Jeg hadde enda ikke nådd langtidsparkeringen, og allerede nå var kulden begynt å påvirke evnen min til å tenke klart.
Jeg hadde ikke den FJERNESTE  ide om hvor jeg hadde parkert bilen min!! Krise!!!

Jeg stavret rundt der på langtidsparkeringen, på den jævla stålisen,  med en idiotisk trillekoffert i den ene stivfrosne hånden og en bilnøkkel i den andre stivfrosne hånden. Mens jeg desperat klikket på låsen på bilnøkkelen, i håp om å bokstavlig talt se (bil)lyset.

Men det var mørkt i alle lys. Jeg ropte på hjelp. Men ingen kunne høre meg.

Jeg var alene mot verden.

Da jeg hadde kreket meg over halve parkeringsplassen visste jeg at hvis jeg ikke nå fant bilen min, så kom jeg rett og slett til å dø.

Dø!!

Jeg vurderte et vilt øyeblikk å grave meg ned. Men den lille snøen som lå rundt bilene var hardfrossen is. Under sånne forhold må man ha motorsag for å grave seg ned.

Og Lykkelica hadde ikke motorsag. Sukk altså.

Var det altså sånn det skulle ende?? Skulle folk finne meg HER, på langtidsparkeringen på en føkkings flypass??? Stivfrossen med rompa til værs og fingrene skrapende på hardfrossen is, desperat i ferd med å grave seg ned?
Eller kom de til å finne meg flat ut på hålka, med trillekofferten veltet og en stivfrossen arm i været, med en jævla bilnøkkel stikkende opp???

Sukk så trist!

Akkurat da disse stygge (men hysterisk morsomme) bildene raste forbi mitt indre, fant jeg bilen og reddet livet.

IT'S A MIRACLE!!!

Resulatet av nær-døden-opplevelsen ble frosteksem og en pitteliten skrape i selvbildet.

Hvor i pokker ble det av urkvinnen i meg? Jeg var sikker på jeg hadde den i går.....

onsdag 9. februar 2011

Lykke

Det er vel på høy tid Lykkelica tar et skikkelig oppgjør med Det O Store Tema, det som muligens er meningen med livet:

Lykke.

Dette skal jo tross alt være en blogg om "lykke, magi og tanker" og det er selvfølgelig ikke tilfeldig at jeg heter Lykkelica. (Det er ingenting som er tilfeldig, men det får vi ta en annen gang.)

Er du lykkelig? Svar fort, uten å tenke deg om!

Mange finner det veldig enkelt å svare umiddelbart ja eller nei. Selv svarte jeg JA så det sang i hjertet mitt.
Fint. Lykkelica er lykkelig. Da er det vel ikke noe mer å mase etter da?

Likevel maser Lykkelica innmari mye med dette. Eller stresser. Eller jager.

Mer lykke. Hvis bare, om atte, SÅ! Da skal det skje!

Hvis jeg bare vinner i lotto....
Hvis jeg bare får kloa i drømmetomta mi......
Hvis jeg bare får utgitt en føkkings bestselger.......
Hvis jeg bare får unna disse greiene på jobb......
Hvis jeg bare får vaska huset.......


Sånn holder jeg på. Dag ut og dag inn. Et hestehode foran, i full fart, planlegger jeg min egen lykke.
Det skal altså bli så deilig når jeg endelig kommer i mål.....

Men, var det ikke sånn at jeg var i mål? Eller er jeg kanskje muligens ikke lykkelig NOK?

Her måtte det mye grubling til, og ikke så rent få timer i meditasjon.

Hva er det som gjør meg lykkelig? Hva er HELT avgjørende for at Lykkelica skal smile og sprudle?

Det første som kom opp var selvfølgelig ungene. De troner alene øverst på lista, i all evighet.

Det viste seg også at assisterende direktør Mannen  har en viss innvirkning på Lykkelicas lykke, men dette faktum må holdes strengt hemmelig og kan IKKE brukes i forhandlingsøyemed.

Hva mer da?

Skrive. Lykkelica simpelten MÅ skrive. Sånn er det bare.

Spre glede. Hvis jeg ikke klarer å lokke fram smilet hos noen i løpet av en dag, ja da sliter jeg. Jeg kan bli så frustert av å se fremmede sure (ulykkelige?) mennesker på gata eller på flyet, at jeg må beherske meg for å ikke gå bort til dem og kile dem under haka. Og sånn gjør man jo ikke med fremmede mennesker. Eller ????

En del materielle ting. Det er muligens ikke stuerent å innrømme det, men jeg er faktisk avhengig av et tak over hodet, mat på bordet og sko på beina for føle lykke.
Og de skoa bør egentlig være temmelig kule, når jeg tenker meg om. Ja, og så noen kroner på kontoen til dilldall.  Sånn er det bare.
Penger gjør meg ikke lykkelig alene, men mangel på penger gjør meg ulykkelig.

Være i vekst. Stagnasjon er en dødare for Lykkelicas lykke.

Vite at jeg er en del av noe større. Her kommer den åndelige delen av meg inn og den vidunderlige magien. Jeg har tilbrakt deler av livet mitt uten å vite dette. Jeg var IKKE lykkelig.

Når jeg ser på disse punktene så er det jo bare å konkludere med at jeg har alt. ALT!!! O lykke!

Hva er det da jeg stresser med?

Nå skal jeg ikke ta hele sjelegranskinga mi her og nå, det kan komme til å gjøre dere helt ulykkelig. Men etter en grundig gjennomgang viste det seg at veldig mye av det som gjorde meg stressa, var ting som lå utenfor meg selv. Ting som jeg trodde ville gjøre andre enn meg selv lykkelig.

De stressmomentene tar jeg nå rett og slett ut av regnestykket.

Det som ble igjen skyldes min trangt til vekst. Klare mer, få til mer, lære mer. Og nå vet jeg jo at det må til for at jeg skal føle lykke.

Så de beholder jeg!



 Ha en BEVISST lykkelig dag!

onsdag 2. februar 2011

Forfulgt av Operasjonssentralen

Lykkelica jobber i en stor etat, med mange ulike dataverktøy. Disse dataverktøyene overvåkes av Operasjonssentralen, intet mindre. Lykkelica vet ikke hvor Operasjonssentralen befinner seg, eller hvem som jobber der. Men jeg ser for meg Men in Black som sitter foran hundre millioner dataskjermer og passer på saker og ting.

Og i det øyeblikket et dataverktøy føler trang til å være bittelitt uskikkelig, og det gjør de rett som det er i denne etaten, så er Operasjonssentralen der øyeblikkelig. Først sender de ut meldinger til sjefer og kommunikasjonrådgivere, deriblant Lykkelica, på sms, på nett og trolig også på morse. Deretter gir Operasjonssentralen det usikkelige dataverktøyet ris på rompa, og fikser og årner sånn at etatens tjenester kan gå knirkefritt.

Veldig effektivt, og sosialdemokratisk riktig på alle måter.

Lykkelica visste jo at Operasjonssentralen har full oversikt. Men at de hadde oversikt over Lykkelica, det var mer enn jeg ante.

For et av dataverktøyene har da denne etaten, av en eller annen merksnodig grunn, valgt å kalle ved samme navn som Lykkelica. La oss nå for morro skyld late som Lykkelica egentlig heter Angelina Jolie , og da har altså etaten et saksbehandlingssystem ved navn Angelina Jolie.

Pussige greier. Og det som er enda mer pussig, og ikke så rent lite skummelt,er at Angelina Jolie (Lykkelica) og Angelina Jolie(saksbehandlingssystem) ser ut til å leve parallelle liv.

For Angelina Jolie (saksbehandlingssystem) har i mange år oppført seg eksemplarisk, i likhet med Lykkelica. Men så, når folk ante fred og ingen fare bestemte Angelina Jolie (saksbehandlingssystem) seg for at nå skulle hun bli "no more mrs nice girl".

Første gang Lykkelica merket dette var på Meget Viktig Møte. Lykkelica var ganske å sliten, og før hun visste ordet av det satt hun og halvsov, ja, hadde seg en aldri så liten avstikker, i stedet for å følge med på Meget Viktig Møte.

Da tikker det inn SMS fra Operasjonssentralen, ikke bare til Angelina Jolie (Lykkelica) men til Lykkelicas sjef og halve hans stab:

"Fra Operasjonssentralen: Angelina Jolie er ute av drift. Dette vil trolig bety at Angelina Jolie vil være nede ut dagen. Feilsøking pågår."

Og Lykkelica tenkte:

"Hvordan i huleste vet de det?" mens hun tittet seg engstelig rundt etter skjulte kamera og Men in Black.

Det går noen dager. Livet humper og går. Det er sånn ekkel morgenstund, Lykkelica har forsovet seg, veiene er glatte, mobilen er gjenglemt og livet suger sånn passelig. Vel fremme på jobb kommer sjefen farende inn på kontoret med bekymret blikk.

- Hvordan går det med deg??
- Eh...hæ??Eh...jo??? Sier Lykkelica på sitt sedvanlige ryddige og oppklarende vis.
- Jeg har fått melding fra Operasjonssentralen, sier sjefen og leser høyt:

" Fra Operasjonssentralen. Forsinket oppstart av Angelina Jolie grunnet lange kjøretider. Uklart når Angelia Jolie kommer i gang."

Og sjefen ler og ler. Og Lykkelica lurer på hvor Operasjonssentralen befinner seg. Muligens under Lykkelicas seng???

Men den berømmelige kaka ble tatt da Lykkelica måtte kaste inn håndkleet og krype til sengs med migrene. I det mørke, kalde rommet, i Lykkelicas mørke, kalde verden (akkurat da i hvertfall) tikker det så inn en melding på mobilen.

" Fra Operasjonssentralen. Angelina Jolie har gått i recovery. Feilretting pågår. Forventet nedetid ut dagen."

Og Lykkelica tenkte:

All system breakdown. Shutting down.