onsdag 29. desember 2010

2010. Hva skjedde?

Tenk tilbake på året som snart har gått.

Hva husker du som klare, lyse høydepunkt? Hva gjorde du? Hva brukte du din tid og energi på?

Jeg gikk nesten på en smell jeg, når jeg gjorde dette. For jeg HAR jo hatt et fantastisk, vidunderlig, magisk år. Fylt av små, gyldne, uslåelige øyeblikk. Right???

Men jeg husker jo ikke noe av det!!!!

Kan jeg være rammet av den fryktede sykdommen "for-tidlig-glemsomhet"? Hva feiler det knotten min, som gjør at jeg ikke husker? Med en kraftanstrengelse klarte jeg å komme på to-tre ultimate høydepunkt, alle med mine barn involvert.

Blant annet eldstemanns aller første trommeopptreden i Kulturhusets storsal. Der satt han, bare 11 år, med den aller største ro og trygghet, og spilte slagverk helt feilfritt ,med fullt symfoniorkester.

Som om det var den enkleste ting i verden. DET var magisk det!



Men ALLE de andre magiske øyeblikkene??? Hvor er det blitt av? De må jo ligge der et sted!

Lykkelica begynner å lete.

Først på Facebook, det nærmeste hun kommer en dagbok. Blar seg igjennom statusmeldinger, etter statusmelding på jakt etter magien. Gud hjelpe meg rett hvor mange tanker Lykkelica har delt på facebook. Men det har jammen ikke vært de mest høyaktige, kan man si. Mye tøvprat og vissvass. Selvironiske, ja. Morsomme, i følge mange. Men det var langt imellom magien. Noen stunder bringes likevel opp i overflaten igjen på grunn av noen ganske få ord.

20 januar kl 23.20 skrev jeg:

"Tatt av nordlyset"

Jo, det husker jeg. Den kvelden nordlyset lyste opp hele nabolaget, alle fjellene, alle trærne, det ble lyst som dagen og man formelig kunne høre at det knitret.
Hvordan KUNNE jeg glemme det?

Men hvor ble de av, alle de andre magiske øyeblikkene? Et vilt øyeblikk følte jeg meg litt som Vår Herre som ikke fant den ene klinkekula sin. Dere vet, den vakre blå, den minste av de alle......


Vel, denne bloggen ble redningen min. Her inne har jeg delt mange magiske øyeblikk.

Morgenstund med minstegutt:
http://lykkelica.blogspot.com/2010/11/hjertemedisin-for-urteit-mamma.html
Viktigheten av "eventyrstunder":
http://lykkelica.blogspot.com/2010/09/vr-stille-mamma-skal-tenke.html
En blikkstille sommerdag:
http://lykkelica.blogspot.com/2010/09/en-sommerdag-i-september.html
Lystid:
http://lykkelica.blogspot.com/2010/11/lystid.html


Og plutselig så kom de som perler på en snor. Ubetalelige stunder. Og uerstattelige øyeblikk.

Som da jeg hadde skrevet den aller første novellen i min fremtidige bok ferdig, og VISSTE at den ble bra.

Sykkelturen til mitt barndoms paradis Landegode med min kjære, en vakker sommerdag.

Et helt spesielt brev.

Samtaler med engler på jord om havet, livet og magien.

En ekte gresk bursdagsfest hos en ekte gresk familie.

Jo, det har vært litt av et år. Men det at jeg måtte jobbe sånn for å finne tilbake til disse stundene satte en støkk i meg.

Tar vi egentlig godt nok vare på dem, disse øyeblikkene som utgjør hele meningen med livet?

Eller haster vi bare videre, på evig jakt etter nye?

tirsdag 21. desember 2010

Tryllekaret

Vel, det er jo litt armer og ben. Det er ikke til å komme fra. Desember er idyll, glede, lykke og forventning. Men det er også sinne, stress, angst og krangling. Ofte side om side. Og fra det ene minuttet til det andre.

Uten mørke, ingen lys. Uten sorg, ingen glede. Jeg vet jo det. JEG VET JO DET!! Men det er så innmari irriterende av og til. For i desember vil man jo at det skal være utelukkende glede, tindrende barneøyne og grønnsåpelukt i hver krinkel og krok.





Og man ser jo for seg at man skal sitte der en kveld, med gløgg i koppen og tente lys og høre på julemusikk mens man pakker inn gaver. I stedet bivåner man i sidesynet en illsint mann på nesten to meter som formelig står og slåss med et infernalsk innpakkningsbånd som ikke vil krølle seg på de stedene det skal. Og det kommer ganske mange stygge ord ut av munnen på denne ellers så tålmodige mannen.

Se hva vi har her: Idyll........

Og man tenker jo at en stille adventstund kan sette hele familien i den rette stemningen en liten time. Og så ender åtteåringen på hodet i sofaen på grunn av et litt for stort inntak av sukker i nevnte adventstund. Og mamma og pappa kjefter og smeller.

Og man tenker at man er i rute og at en liten oppshining på minstemanns rom maks tar en times tid, i følge Lykkelicas liste. Og så ender man opp med å sitte krumbøyd over en billion legoklosser, playmobil-manner og andre duppedingser i FIRE timer. Og gjøremålene på Lykkelicas liste har seg som kaniner, og blir flere og flere, på færre og færre dager.

Og kommunikasjonsrådgiveren feiler på alle punkter i kommunikasjonen med overnevnte lange mann. Mulig det bør lages en egen kommunikasjonstrategi i julen, hvor man ikke baserer seg på vanlige kommunikasjonsprinsipper, men mer satser på en slags ordrebaset enveiskommunikasjon. Så slipper man samtaler som:

Lykkelica: Så kjære, hvilke rom har du tenkt å vaske til jul?
Mannen: Hanskerommet.

Jo, så ler vi litt av den artige kommentaren. Og det er riktig idyllisk og god stemning. Og Lykkelica tenker at han er nå bra morsom, den mannen. Før hun igjen legger ansiktet i alvorlige folder. Og sier:

- Nei, seriøst!
Og den morsomme mannen svarer: Kan ikke du bare fortelle meg hvilke rom jeg skal vaske, så skal jeg vel få vasket dem?

Ordrebasert enveiskommunikasjon. Det kan være tingen.

Og Lykkelica fryser og er stressa , enda hun rent prinsippielt er slutta med å stresse for flere år siden. Og er småsjuk og redd for både noro-viruset og sinnsykdom, enda hun rent prinsippielt er ferdig med å bekymre seg for sånt tull for flere år siden.

Og det er da hun kommer på badekaret. Eller tryllekaret som hun heretter bare kaller det. For magiske ting skjer når hun fyller tryllekaret med en anelse for varmt vann, slukker lyset og senker sitt skakkjørte legeme ned i det.

Sim sala bim!

Så kommer Lykkelica på de små barnehendene som for noen timer siden satt i dyp konsentrasjon og skrev på merkelapper til de hjemmelaga julegavene med sirlig skrift.

På gode venner som tok seg tid til å komme på julekveldsmat en travel lørdag rett før jul.

På en rolig stund i en vinterhage en sen kveld, sammen med engler og magiske damer.

På guttene som helt oppriktig syns det beste med jula er å være sammen med familien og besteforeldre, spille spill,  spise god mat og ha masse tid sammen. De er trygge, varme, friske, forventningsfulle og har julemagien dypt i seg.

Stort sett hele desember.

Sånn var det det var, ja.


Idyll.

lørdag 11. desember 2010

Pikekyss og idyll

Man kommer hjem fra jobb, sliten som en vaskefille en sen fredags ettermiddag. Huset er mirkauløst fritt for folk, det er helt stille, og det kommer til å være det i timesvis.

Hva gjør Lykkelica?

Går hun og legger seg en høyst fortjent middagslur?
Åh neida!
Tar hun avisa, en kaffe  og legger bena på bordet?
Nope.
Tar hun seg et avstressende bad eller et glass vin?
No way!

Lykkelica har åpenbart en skrue løs, eventuelt en diagnose, for hun finner ut at hun skal BAKE.

Har hun lyst til å bake?
Ikke nevneverdig.
Er det lurt å bake i denne tilstanden?
Absolutt ikke.

Lykkelica husker at hun i sin barndom fikk store søte Pikekyss i julegave hos en venninne. Rosa og mintgrønne var de. Pakket inn cellofan med sløyfe rundt.
Veldig idyllisk.
Lykkelica bestemmer seg for å kopiere barndomsidyllen. Pikekyss kan vel ikke være noen kunst å få til?

Vi snakker eggehvite og sukker. Pisket sammet.

Piece of cake, tenker Lykkelica, og overser den gryende hodepinen og finner fram sakene.

12 egg skulle holde, i oppskriften skal man bare bruke fire. Jadda.

Lykkelica klarer å skille ett egg. Egg nummer to resulterer i en del eggeskall der eggeskall ikke skal være, men etter litt bannskap og fisking med pekefingre og kniver redder Lykkelica situasjonen. Egg nr tre går også bra. Egg nr fire er katastrofe. Halve eggeplommen havner i eggehviteblandingen.

Hele eggeskvipet går i søpla. Vi prøver igjen.

Hodepinen er tiltagende, idyllen svært fraværende og Lykkelica ønsker å bli ferdig med hele dritten. Egg nr fem går bra. Egg nr seks går bra. Egg nr sju...vel jeg vet ikke helt hva som hendte. Men en pitteliten dråpe eggeplomme klarer altså å havne i feil bolle.

Innpåslitne kontaktsøkende eggeplomme!!!

Det kommer mange tilsvarende stygge betegnelser på den stakkars eggeplommen og situasjonen for øvrig.

Lykkelica har jo hørt denne teorien om at eggehvite ikke blir stiv hvis det er eggeplomme i den. Prøver å fjerne dråpen med overnevnte pekefinger og kniv, uten videre suksess.  Men en pitteliten dråpe???? Så nøye kan det vel ikke være? Så egg nr åtte går i, sukker has i gradvis og piskingen starter.

Og jeg KUNNE ha pisket! Herfra til evigheten. Og blandingen var intet annet enn søtsuppe.

Søtsuppe i søpla.

Lykkelica er nå så rasende at krøllene er i ferd med å rette seg ut. Egg nr ni i bollen. Egg nr ti i bollen sammen med det helsikes eggeskallet.Grr......Fisking og knoting. Egg nr elleve i bollen og nå skjelver Lykkelica praktisk talt på hendene. Skal hun virkelige klare det??? Det siste egget, nr tolv prøver å være umulig, men Lykkelica har stålkontroll og klarer bragdene.

Jubler vilt på kjøkkenet.

Og deiser et kilo sukker i gulvet.

Etter rundvask på kjøkkenet og et halvt kilo krise-psykiatri-sjokolade var resultatet klart:


De er verken rosa eller mintgrønne. De er slett ikke vakre. De ser mer ut som noe unevnelig som hundeeiere plukker opp i pose på gata.

Lykkelicas pikekyss viser seg å være mer arbeid, enn kos.