Jeg har det med å drite meg ut. Det er rett og slett en ganske lei uvane jeg har.
Nå er det selvsagt verre uvaner man kan ha. Trøstespising for eksempel. DET er en lei uvane det! Hei, vent litt.... skal tro om jeg ikke har den uvanen også????
Nok om det. La meg presentere Lykkelicas Topp 5 tabbeliste.
5. Jeg tror vi begynner med den første jeg kan huske og som fortsatt kan få meg til å rødme bare ved tanken. Jeg var nok ikke mer enn åtte-ni år. Vi bodde i en leilighet tett ved siden av stedets aller hippeste diskotek. Hver onsdag, fredag og lørdag stod det horder av ungdommer i nyinnkjøpte 501 og selvlysende sokker i kø rett utenfor stuevinduet, mens de ventet på å få slippe inn på diskoteket for å kline i krokene. En mørk slik kveld var jeg alene hjemme. Fikk plutselig behov for å leke superstjerne (Det behovet dukker pussig nok fortsatt opp fra tid til annen, men det får vi ta i et annet blogginnlegg).
Så jeg trakk for mammas nye gardiner, stæsja meg opp i mammas fineste kjole, fant fram hårbørsten slæsh mikrofonen og peisa på ABBA på stereoanlegget (Husker dere stereoanlegg???) Tror det var føkkings Dansing Queen hvis jeg ikke husker feil. Og gjett om jeg var Dansing Queen!!
Jeg foretok piruetter, tiløp til spagat og høye kneløft over en lav sko.
Idet sangen døde ut og lille frøken Lykkelica la fra seg børsten slæsh mikrofonen for å bytte plate (husker dere plater???), hørte jeg det.
Hvinende latterbrøl fra mennesker i sitt beste stemmeskifte.
Jeg kastet et blikk mot stuevinduene. Og innså at mammas nyinnkjøpte gardiner var en anelse kortere enn de forrige. Så det var ganske store sprekker som ga fritt innsyn til Lykkelicas svanedans.
I hagen stod det et trettitalls kvisete tenåringer, tvekroket av latter.
Jeg vil fortsatt DAUE bare jeg tenker på det. Snakk om sosialt selvmord. Ikke rart jeg ikke fikk meg type på et halvt århundre.
Men nok om det.
4. Her skal vi til en nyere dato igjen. For mens noen vokser uvaner av seg, har min leie tendens til å drite seg ut vedvart. Hurra liksom!
Jeg hadde vært hos den berømmelige stand-up tannlegen og foretatt min første og eneste rotfylling. Jeg var av i kjevene og bedøvd i halve trynet, men lykkelig over å være i live. Jeg hadde parkert i parkeringsgarasjen og måtte igjennom byens mest trafikkerte handlegate på vei til bilen. Jeg la nok merke til at jeg fikk noen blikk. Og at det var et eller annet klin gærnt i trynet, men det kunne jo like gjerne være det faktum at jeg bare hadde følelse i ett øye og ett nesebor. OG litt av et øre tror jeg.
Men folk stirra.
Så jeg sjekka haka for sikkel. Niks. Jeg sjekka buksa. Ingen glidelås åpen, ingen flenger på flaue steder.
Da jeg omsider kom meg i bilen kastet jeg et blikk på meg selv i speilet. Og der satt Lykkelica med store deler av tunga ut av munnen. Den hadde rett og slett lagt seg mellom tennene og liksom satt seg fast.
Uskikkelige tunge!! Jeg rulla den inn og rulla meg hjem til senga.
Jeg vet ikke helt om jeg klarer å fullføre denne topp fem-lista. Walking down Memory Lane tar på når det gjelder tabber. Skulle ønske jeg heller hadde skrevet om Lykkelicas Topp 5 sitater eller Lykkelicas Topp 5 geniale ideer. Da hadde det nok blitt svung på sakene. Men neida. Jeg valgte altså tabbene.
Vel, Topp 3 kommer i neste blogg-innlegg. Følg med! Følg med!
mandag 25. oktober 2010
søndag 24. oktober 2010
Gøy hos tannlegen
For mange år siden husker jeg at jeg tenkte, en angstfull natt sånn i fem-timen om morgenen, at den dagen jeg klarer å se det humoristiske i et tannlegebesøk, da er jeg jammen kommet langt.
Jeg er altså kommet langt.
Tannlege-skrekken er så godt som borte. Vel, fortsatt kan det rykke til litt i et øyelokk hvis jeg hører ordet rotfylling. Ja, og prat om visdomstannskomplikasjoner kan fortsatt fremkalle akutt diare, så det bør jeg ikke tenke så alt for mye på.
Men bortsett fra det, så er det å skulle gå til tannlegen, sette noen sprøyter og borre litt, nesten litt gøy nå.
Hva er hemmeligheten? En kombinasjon av positiv tenking, effektivt selvbedrag gjennom år i form av positive setninger man slett ikke tror på ( Tannleger er snille mennesker f.eks) og en standup- komiker av en tannlege.
Så her om dagen klistret jeg følgende lapp opp på kontordøra:
"Er hos verdens snilleste og billigste tannlege, og det kommer til å bli såååååååå gøy!" og la av gårde for å bytte ut to gamle amalgan-fyllinger.
Ti minutter for sent kommer så standup-tannlegen inn på tannlegekontoret, svett,våt og avbala. Han har vært i møter med en samling av offentlig byråkrati og privat næringsliv, i en suppe som ikke egner seg for offentligheten. Taleflommen starter umiddelbart, for her er det ting som må ut og jeg blir effektivt jekket bak i tannlegestolen mens tannlegen babler om forhandlinger, tårer, trygling og GAP OPP!
Og jeg gapte og fikk saker og ting i munnen , og vips så var sprøyta satt og det midt i et latterhikst over tannlegens beskrivelse av hva han skulle gjøre med det offentlige byråkratiet hvis han BARE fikk han på tomannshånd.
Deretter gikk han over på en beskrivelse av utelivets fravær av gleder, mens han borret og sugde spytt, og "hva syns du, syns du det er gøy å gå på byen?!?"
"Gagada mufs" sa jeg.
Nettopp!, sa standup-tannlegen og fortsatte med en ganske innvikla historie om en kompis som var blitt singel på sine gamle dager og som (arme mann) blei sjekka opp på byen, og som endte opp med syv barn i huset (dine, mine, våre og noen andre sine) og buss i stedet for sportsbil, og SPYTT UT!
Og jeg spytta ut og benytta sjangsen til å forsiktig spørre tannlegen om hvor mange barn han selv hadde?
Jo, det skulle han fortelle meg, at nå hadde han fire og nå fikk det PINADØ være nok, for nå var det nok søte små tasser som tuslet rundt i hele huset om natta (???) tilgriset av syltetøy og peanøttsmør (???) så nå hadde han kutta strengen (!!!!) SNAPP SNAPP, så den saken var klar!
Snapp snapp????
"Kumpstryrmf!!!" sa jeg nokså sjokkert dypt der nede i tannlegestolen.
Ja, for det å kutte strengen var det beste prevensjonsmidlet man kunne få, damer roter bare med piller, og ikkeno mer kondom på ham, nei! Og dermed gikk han pinadø over til å redegjøre for prevensjonsmidlene til alle damene på kontoret, mens vannspruten stod fra boret, for prevensjonsmiddel ble åpenbart hyppig diskutert i lunsjen der i gården, og "Gud hjelpe meg rett, jeg jobber sammen med alt for mange kvinner, jeg er nødt til å få inn noen menn her", sa standup-komikern.
"Gagda frumf" sa jeg.
Akkurat det jeg også sier, og SPYTT UT, sa tannlegen.
Vel, man kan trygt si at den timen føk innmari fort avgårde. Og da jeg utflirt og lettere sjokkert satt ferdig i stolen og tørket lattertårene, så måtte jeg bedyre at jeg hadde ventet forskjellig under dette tannlegebesøket, men det å få vite hvilket prevensjonsmiddel han brukte, se det hadde jeg aldri ventet!
Muligens var det derfor jeg fikk 500 kroner i rabatt?
Hoppende og dansende kom jeg tilbake til kontoret.
Hvor har du vært? spurte de.
Har du ikke sett den klarsynte lappen min? sa jeg.
Jeg har vært hos verdens snilleste og billigste tannlege, og det var sååååååå gøy! Og vet dere??? Han har kutta strengen! SNAPP SNAPP!!
Jeg er altså kommet langt.
Tannlege-skrekken er så godt som borte. Vel, fortsatt kan det rykke til litt i et øyelokk hvis jeg hører ordet rotfylling. Ja, og prat om visdomstannskomplikasjoner kan fortsatt fremkalle akutt diare, så det bør jeg ikke tenke så alt for mye på.
Men bortsett fra det, så er det å skulle gå til tannlegen, sette noen sprøyter og borre litt, nesten litt gøy nå.
Hva er hemmeligheten? En kombinasjon av positiv tenking, effektivt selvbedrag gjennom år i form av positive setninger man slett ikke tror på ( Tannleger er snille mennesker f.eks) og en standup- komiker av en tannlege.
Så her om dagen klistret jeg følgende lapp opp på kontordøra:
"Er hos verdens snilleste og billigste tannlege, og det kommer til å bli såååååååå gøy!" og la av gårde for å bytte ut to gamle amalgan-fyllinger.
Ti minutter for sent kommer så standup-tannlegen inn på tannlegekontoret, svett,våt og avbala. Han har vært i møter med en samling av offentlig byråkrati og privat næringsliv, i en suppe som ikke egner seg for offentligheten. Taleflommen starter umiddelbart, for her er det ting som må ut og jeg blir effektivt jekket bak i tannlegestolen mens tannlegen babler om forhandlinger, tårer, trygling og GAP OPP!
Og jeg gapte og fikk saker og ting i munnen , og vips så var sprøyta satt og det midt i et latterhikst over tannlegens beskrivelse av hva han skulle gjøre med det offentlige byråkratiet hvis han BARE fikk han på tomannshånd.
Deretter gikk han over på en beskrivelse av utelivets fravær av gleder, mens han borret og sugde spytt, og "hva syns du, syns du det er gøy å gå på byen?!?"
"Gagada mufs" sa jeg.
Nettopp!, sa standup-tannlegen og fortsatte med en ganske innvikla historie om en kompis som var blitt singel på sine gamle dager og som (arme mann) blei sjekka opp på byen, og som endte opp med syv barn i huset (dine, mine, våre og noen andre sine) og buss i stedet for sportsbil, og SPYTT UT!
Og jeg spytta ut og benytta sjangsen til å forsiktig spørre tannlegen om hvor mange barn han selv hadde?
Jo, det skulle han fortelle meg, at nå hadde han fire og nå fikk det PINADØ være nok, for nå var det nok søte små tasser som tuslet rundt i hele huset om natta (???) tilgriset av syltetøy og peanøttsmør (???) så nå hadde han kutta strengen (!!!!) SNAPP SNAPP, så den saken var klar!
Snapp snapp????
"Kumpstryrmf!!!" sa jeg nokså sjokkert dypt der nede i tannlegestolen.
Ja, for det å kutte strengen var det beste prevensjonsmidlet man kunne få, damer roter bare med piller, og ikkeno mer kondom på ham, nei! Og dermed gikk han pinadø over til å redegjøre for prevensjonsmidlene til alle damene på kontoret, mens vannspruten stod fra boret, for prevensjonsmiddel ble åpenbart hyppig diskutert i lunsjen der i gården, og "Gud hjelpe meg rett, jeg jobber sammen med alt for mange kvinner, jeg er nødt til å få inn noen menn her", sa standup-komikern.
"Gagda frumf" sa jeg.
Akkurat det jeg også sier, og SPYTT UT, sa tannlegen.
Vel, man kan trygt si at den timen føk innmari fort avgårde. Og da jeg utflirt og lettere sjokkert satt ferdig i stolen og tørket lattertårene, så måtte jeg bedyre at jeg hadde ventet forskjellig under dette tannlegebesøket, men det å få vite hvilket prevensjonsmiddel han brukte, se det hadde jeg aldri ventet!
Muligens var det derfor jeg fikk 500 kroner i rabatt?
Hoppende og dansende kom jeg tilbake til kontoret.
Hvor har du vært? spurte de.
Har du ikke sett den klarsynte lappen min? sa jeg.
Jeg har vært hos verdens snilleste og billigste tannlege, og det var sååååååå gøy! Og vet dere??? Han har kutta strengen! SNAPP SNAPP!!
onsdag 20. oktober 2010
Englesang
Jeg er fullstendig og altoppslukende fortapt i "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss. Anbefalt av en engel, skrevet som en engel, handler om engler.
Hvis jeg ikke klarer å skrive en føkkings bestselger som den, kan det være det samme.
Dette til orientering.
Hvis jeg ikke klarer å skrive en føkkings bestselger som den, kan det være det samme.
Dette til orientering.
mandag 11. oktober 2010
Tatt med buksa nede
Dette er historien om den gangen Lykkelica ble tatt med buksa nede, en helt vanlig tirsdag. Det er ingen vakker sak. Det er ingen poeng å dele historien med hele verden. Men historien er en påminner om at selv Lykkelica er et helt alminnelig menneske, slik som Kongen og Jonas Gahr Støre.
Vel, det var en helt vanlig tirsdag. Familien inntar et pedagogisk riktig måltid til middag. Mamma, Direktøren, forteller om grønnsakenes fortreffelige egenskaper og ungene spiser og er blide og fornøyde. Dette kunne jo ha vært riktig så idyllisk, hadde det ikke vært for at Pappa, Assisterende direktør surmuler fordi han også må spise grønnsaker. Mamma, Direktøren sender overbærende blikk.
Ungene vil ha is til dessert. Det blir nei. Ungene vil ha gotteri til tv-stunden før leggetid. Det blir nei. Mamma, Direktøren forteller at man ikke trenger gotteri for å kose seg, må forstå. Gå og ta dere et eple i stedet.
Ungene knasker eple.
Mamma, Direktøren ser på klokka. Er det ikke leggetid snart?
Det blir omsider leggetid.
Men leggetid og soving er jo ikke det samme i dette hjemmet, nei. Det er tær som må plastres, og prøver som må signeres, og verdensproblemer som må løses, og jammen var det ikke flere tær som måtte plastres, og HVOR er minstens kosebamse, kanskje han ligger ute i stormen alene og fryser, kriiiiiiiise, og så finner vi den under fire tonn med lego.
Mamma, Direktøren er ganske tålmodig. Eller i hvert fall litt. For hun vet hva som venter. Bare de sovner. Som en gribb vokter hun utenfor rommene, på jakt etter taktfast snorking.
Og så blir det stille.
Endelig, endelig, endelig!
For nå svinger Direktøren og Assisterende Direktør seg! Ulovlige, usømmelige saker skjer i sofaen i biblioteket, i det blåhvite lyset fra TV'n som står på.
Og så står plutselig minsten der i døra. Og gaper sjokkert. Først har han ikke ord og klarer bare å stotre:
Mamma.....? Pappa....?
Men så overtar sinnet og han trapper i gulvet, med plastrede tær.
-Spiser dere GOTTERI ????? Enda det ikke er LØRDAG???
Og der ligger pappa henslengt i sofaen med hånden godt stukket ned i potetgull-posen mens han forvirret plukker potetgullflak fra magen,. Og der sitter mamma med sjokolade på kjakan, sukker på kinnet og seig gummigotter sittende fast i en jeksel.
Hva skal man si?? Jesper Juul?? Anyone?
Vel, det var en helt vanlig tirsdag. Familien inntar et pedagogisk riktig måltid til middag. Mamma, Direktøren, forteller om grønnsakenes fortreffelige egenskaper og ungene spiser og er blide og fornøyde. Dette kunne jo ha vært riktig så idyllisk, hadde det ikke vært for at Pappa, Assisterende direktør surmuler fordi han også må spise grønnsaker. Mamma, Direktøren sender overbærende blikk.
Ungene vil ha is til dessert. Det blir nei. Ungene vil ha gotteri til tv-stunden før leggetid. Det blir nei. Mamma, Direktøren forteller at man ikke trenger gotteri for å kose seg, må forstå. Gå og ta dere et eple i stedet.
Ungene knasker eple.
Mamma, Direktøren ser på klokka. Er det ikke leggetid snart?
Det blir omsider leggetid.
Men leggetid og soving er jo ikke det samme i dette hjemmet, nei. Det er tær som må plastres, og prøver som må signeres, og verdensproblemer som må løses, og jammen var det ikke flere tær som måtte plastres, og HVOR er minstens kosebamse, kanskje han ligger ute i stormen alene og fryser, kriiiiiiiise, og så finner vi den under fire tonn med lego.
Mamma, Direktøren er ganske tålmodig. Eller i hvert fall litt. For hun vet hva som venter. Bare de sovner. Som en gribb vokter hun utenfor rommene, på jakt etter taktfast snorking.
Og så blir det stille.
Endelig, endelig, endelig!
For nå svinger Direktøren og Assisterende Direktør seg! Ulovlige, usømmelige saker skjer i sofaen i biblioteket, i det blåhvite lyset fra TV'n som står på.
Og så står plutselig minsten der i døra. Og gaper sjokkert. Først har han ikke ord og klarer bare å stotre:
Mamma.....? Pappa....?
Men så overtar sinnet og han trapper i gulvet, med plastrede tær.
-Spiser dere GOTTERI ????? Enda det ikke er LØRDAG???
Og der ligger pappa henslengt i sofaen med hånden godt stukket ned i potetgull-posen mens han forvirret plukker potetgullflak fra magen,. Og der sitter mamma med sjokolade på kjakan, sukker på kinnet og seig gummigotter sittende fast i en jeksel.
Hva skal man si?? Jesper Juul?? Anyone?
mandag 4. oktober 2010
En nær Hulk-opplevelse
Jeg trodde det skulle bli en normal Zumba-time, i hvert fall så normal som en Zumba-time kan bli. Men midtveis i timen ble instruktøren i overkant slarken i bena og grønn i trynet før hun nærmest segnet om i en krok. Vi måtte derfor avslutte jokkinga og vrikkinga før vi var halv-jokka og halv-vrikka ferdig.
Bummer!!!
Ferdig oppvarmet tenkte jeg at nå var tiden kommet, for et gjensyn med styrkesalen. Styrkesalen og jeg har ikke hatt særlig kontakt de siste par årene. Årsaken er at jeg syns styrkesalen er kjedelig,teit og illeluktende, og dessuten trenger jeg noen som pisker meg ellers blir det til at jeg suller rundt og subler vann.
Men nå var altså alt timet og tilrettelagt for et besøk inn i vektenes rike.
Så jeg sulla rundt og subla vann.
Betraktet et av apparatene og spekulerte på hvor armer og bein skulle plasseres. Vikla meg inn i apparatet og skulle nesten ikke ha klart å vikle meg ut igjen.
Vannpause!!!
Lengst inn i lokalet ligger alle løsvektene. "Løsvekter er tingen, de kan man ikke vikle seg inn i", tenkte Lykkelica og gikk med freidig mot inn i det som skulle vise seg å være monsteravdelingen på treningssenteret. Her stod de opplinet, menn så store som berg, og kvinner så store som...vel menn. De løftet på gigantiske saker, det skal de ha, og var veldig røde i trynet hele gjengen. I et hjørne av denne monsteravdelingen var det en sammenstiming av store mennesker. Her foregikk det åpenbart saker og ting.
Det gadd ikke Lykkelica bry seg med, så hun gikk og hentet sine puddingvekter og begynte på pumpe litt for seg selv.
Da kom det lyder fra kroken.
Lyder som Lykkelica har hørt to ganger før. De to gangene hun fødte barn.
Smertegrynt som gikk over til smertehyl. Hyperventilering. Etterfulgt av banning som ikke egner seg på trykk selv i en nordnorsk blogg.
Hvem er det som føder barn der borte i kroken? tenkte Lykkelica forundret.
Nå var det hektisk aktivitet borte i monsteravdelingen, ja på grensen til smårop og oppstandelse. Store mennesker fjernet store ting, og til syne kom en ganske så liten, men temmelig bred mann til syne. Han kom vaggende ut av kroken, var lilla i trynet (Æresord, jeg tuller ikke!!!) og han hadde hulk-blodårer på halsen.
Hva er dette slags skrekkfilm, tenkte jeg.
Og hvor er babyen???
Rundt magen hadde han det klassiske "Jeg-løfter-innmari-tunge-vekter"-beltet. Hendene var teipet. Knærne var polstret med et et tykt tau surret rundt i ring, derav vaggingen vil jeg tro. Og ut av den aaaaaalt for tettsittende shortsen stakk det..... PLAST!!!!
Jeg gjentar: PLAST!
Kan noen vennligst forklare meg dette??? Lykkelica forstår ikke...??
Hvorfor hadde mannen behov for å ha plast i buksa mens han løftet vekter så tunge at fem-seks stykker måtte stå rundt for å løfte dem av han?
Nei, vent. Ikke svar.
La meg leve lykkelig uvitende.
Bummer!!!
Ferdig oppvarmet tenkte jeg at nå var tiden kommet, for et gjensyn med styrkesalen. Styrkesalen og jeg har ikke hatt særlig kontakt de siste par årene. Årsaken er at jeg syns styrkesalen er kjedelig,teit og illeluktende, og dessuten trenger jeg noen som pisker meg ellers blir det til at jeg suller rundt og subler vann.
Men nå var altså alt timet og tilrettelagt for et besøk inn i vektenes rike.
Så jeg sulla rundt og subla vann.
Betraktet et av apparatene og spekulerte på hvor armer og bein skulle plasseres. Vikla meg inn i apparatet og skulle nesten ikke ha klart å vikle meg ut igjen.
Vannpause!!!
Lengst inn i lokalet ligger alle løsvektene. "Løsvekter er tingen, de kan man ikke vikle seg inn i", tenkte Lykkelica og gikk med freidig mot inn i det som skulle vise seg å være monsteravdelingen på treningssenteret. Her stod de opplinet, menn så store som berg, og kvinner så store som...vel menn. De løftet på gigantiske saker, det skal de ha, og var veldig røde i trynet hele gjengen. I et hjørne av denne monsteravdelingen var det en sammenstiming av store mennesker. Her foregikk det åpenbart saker og ting.
Det gadd ikke Lykkelica bry seg med, så hun gikk og hentet sine puddingvekter og begynte på pumpe litt for seg selv.
Da kom det lyder fra kroken.
Lyder som Lykkelica har hørt to ganger før. De to gangene hun fødte barn.
Smertegrynt som gikk over til smertehyl. Hyperventilering. Etterfulgt av banning som ikke egner seg på trykk selv i en nordnorsk blogg.
Hvem er det som føder barn der borte i kroken? tenkte Lykkelica forundret.
Nå var det hektisk aktivitet borte i monsteravdelingen, ja på grensen til smårop og oppstandelse. Store mennesker fjernet store ting, og til syne kom en ganske så liten, men temmelig bred mann til syne. Han kom vaggende ut av kroken, var lilla i trynet (Æresord, jeg tuller ikke!!!) og han hadde hulk-blodårer på halsen.
Hva er dette slags skrekkfilm, tenkte jeg.
Og hvor er babyen???
Rundt magen hadde han det klassiske "Jeg-løfter-innmari-tunge-vekter"-beltet. Hendene var teipet. Knærne var polstret med et et tykt tau surret rundt i ring, derav vaggingen vil jeg tro. Og ut av den aaaaaalt for tettsittende shortsen stakk det..... PLAST!!!!
Jeg gjentar: PLAST!
Kan noen vennligst forklare meg dette??? Lykkelica forstår ikke...??
Hvorfor hadde mannen behov for å ha plast i buksa mens han løftet vekter så tunge at fem-seks stykker måtte stå rundt for å løfte dem av han?
Nei, vent. Ikke svar.
La meg leve lykkelig uvitende.
søndag 3. oktober 2010
Hva Lykkelica ikke er
Man skulle tro jeg hadde litt tungt for det.
Det har seg altså slik at jeg stadig vekk tar meg selv i å tro at jeg er noe jeg IKKE er. Jeg er det ikke ENNÅ i hverfall. Jeg har jo klokketro på at man kan koble om den doble mustasjefusjonopphenget (MFO) i knotten som sier noe om hvem man er, og dermed kan være hva det skal være.
Før i tiden trodde jeg for eksempel at jeg hatet å trene. Nå ler jeg høyt av folk som tror de hater å trene ( les: jeg irriterer vettet av folk som tror de hater å trene) og sier at det er bare å koble om oppi knotten, vennen, så elsker du å trene. Før jeg løper inn på nærmeste høypulstime med et smil om munnen.
Det er jo et UNDER at jeg ikke er blitt slått ned til nå.
Men hva var det jeg skulle ha sagt? Nå roter jeg meg selv bort her, som vanlig.
Jo! Det er altså mange omkoblinger av den doble MFO i knotten min som foreløpig ikke har gjort, men ser du, det glemmer jeg rett som det er. Denne helga har jeg gått i den fella to ganger. Derfor ser jeg nødvendigheten av å minne meg selv på hva jeg ikke er:
Lykkelica er IKKE tindebestiger.
Ikke faen.
Mange av Lykkelicas nærmeste er det. De trasker med freidig mot opp til toppen, tenker ikke over at de balanserer på kanten av ....nettopp tinder, og lett som det er kan falle ned fra .....ja, tinder. Og nå har jeg heldigvis ikke erfaring med denslags, men jeg vil tippe at man slår seg temmelig kraftig dersom man skulle falle ned fra en tinde.
Men så tar de fantastiske bilder fra disse tindene da, og man kan jo se helt til Fauske og deromkring derfra, og himmelen kommer sikker veldig mye nærmere mennesker som er på tinder, det er jo ganske logisk ikke sant? Så hvorfor skal ikke Lykkelica kunne gå på tinder, ja se, det kan man jo spørre seg om.
Jo, for Lykkelica har høydeskrekk. Og fordi Lykkelica har prøvd to ganger, og det var ikke noe vakkert syn. Det ene forsøket endte med at jeg klamret meg til tilfeldig vegetasjon mens jeg tilkalte høyere makter (Beskrevet i gruvekkende detaljer her: http://lykkelica.blogspot.com/2010/08/hamskiftet.html ) Det andre forsøket endte nesten med tilkalling av redningshelikopter, og forbigås herved i stillhet.
Men til TROSS for dette, hva tror du var første tanke da en venninne fortalte at hun skulle gå på Per Karlsa-tinden i helga?
"Kanskje jeg skal ta meg en tur på Steigtinden (793moh) i morra?"
etterfulgt av:
"Snøre sekken og labbe i vei?"
Ja til og med:
"Ta med ungene, det er jo så fint vær?"
HALLOOOOOOO???
Snap out of it, og hold deg i lavereliggende strøk, til nødvendig omkobling av doble MFO er utført.
Neste punkt er også en gjenganger, og noe jeg stadig vekk glemmer.
Lykkelica kan ikke slappe av omgitt av rot, dritt og lort. Sånn er det bare. Likevel var dette planen min i helga.
Jeg visste hvordan det var der hjemme, men tenkte at det trengte jeg ikke å forholde meg til. Jeg var sliten, og når man er sliten skal man slappe av. La nå rot være rot, Lykkelica, lev i nuet, la det flyte, andre klarer det, du kan også klare det!
Jadda.
Jeg kom hjem til et hus i fullstendig kaos, som ventet. I sofaen lå minstemann omgitt av appelsinsaft, og appelsinskall og koste seg. Svært avslappet. På kjøkkenet hadde et brød på mystisk vis eksplofaenmegdert, noen hadde drevet med arkeologisk utgravning av en lekedinosaur på kjøkkenbordet, og en hytte var på et eller annet tidspunkt påbegynt uten byggetillatelse i en krok. Hybelkaninene hadde seg som ville dyr i fullt dagslys, halve innkjørselen lå dandert på utvalgte steder i huset, og eldstemann kunne meddele at han ikke hadde en eneste ren bukse.
Lykkelica tok avisen under armen og gikk rolig bort til godstolen og satte seg ned.
På en epleskrott.
Lykkelica tok avisen med seg og gikk ( ikke fullt så rolig) bort til sofaen og satte seg ned. På en hær av playmobil-menn som var dandert opp og klare til kamp....
Lykkelica freaket pittelitt ut, og var monstermamma noen timer. Tvang ungene til å rydde (arme små) og shinet hele huset. Tente lys og lot roen senke seg.....
Og sluknet som en stein på sofaen, mens hun mumlet om omkoblinger av doble mustasjefusjonsoppheng og denslags.
Jeg skriver omkoblingene opp på things-to-do-lista for uke 42, jeg!
Det har seg altså slik at jeg stadig vekk tar meg selv i å tro at jeg er noe jeg IKKE er. Jeg er det ikke ENNÅ i hverfall. Jeg har jo klokketro på at man kan koble om den doble mustasjefusjonopphenget (MFO) i knotten som sier noe om hvem man er, og dermed kan være hva det skal være.
Før i tiden trodde jeg for eksempel at jeg hatet å trene. Nå ler jeg høyt av folk som tror de hater å trene ( les: jeg irriterer vettet av folk som tror de hater å trene) og sier at det er bare å koble om oppi knotten, vennen, så elsker du å trene. Før jeg løper inn på nærmeste høypulstime med et smil om munnen.
Det er jo et UNDER at jeg ikke er blitt slått ned til nå.
Men hva var det jeg skulle ha sagt? Nå roter jeg meg selv bort her, som vanlig.
Jo! Det er altså mange omkoblinger av den doble MFO i knotten min som foreløpig ikke har gjort, men ser du, det glemmer jeg rett som det er. Denne helga har jeg gått i den fella to ganger. Derfor ser jeg nødvendigheten av å minne meg selv på hva jeg ikke er:
Lykkelica er IKKE tindebestiger.
Ikke faen.
Mange av Lykkelicas nærmeste er det. De trasker med freidig mot opp til toppen, tenker ikke over at de balanserer på kanten av ....nettopp tinder, og lett som det er kan falle ned fra .....ja, tinder. Og nå har jeg heldigvis ikke erfaring med denslags, men jeg vil tippe at man slår seg temmelig kraftig dersom man skulle falle ned fra en tinde.
Men så tar de fantastiske bilder fra disse tindene da, og man kan jo se helt til Fauske og deromkring derfra, og himmelen kommer sikker veldig mye nærmere mennesker som er på tinder, det er jo ganske logisk ikke sant? Så hvorfor skal ikke Lykkelica kunne gå på tinder, ja se, det kan man jo spørre seg om.
Jo, for Lykkelica har høydeskrekk. Og fordi Lykkelica har prøvd to ganger, og det var ikke noe vakkert syn. Det ene forsøket endte med at jeg klamret meg til tilfeldig vegetasjon mens jeg tilkalte høyere makter (Beskrevet i gruvekkende detaljer her: http://lykkelica.blogspot.com/2010/08/hamskiftet.html ) Det andre forsøket endte nesten med tilkalling av redningshelikopter, og forbigås herved i stillhet.
Men til TROSS for dette, hva tror du var første tanke da en venninne fortalte at hun skulle gå på Per Karlsa-tinden i helga?
"Kanskje jeg skal ta meg en tur på Steigtinden (793moh) i morra?"
etterfulgt av:
"Snøre sekken og labbe i vei?"
Ja til og med:
"Ta med ungene, det er jo så fint vær?"
HALLOOOOOOO???
Snap out of it, og hold deg i lavereliggende strøk, til nødvendig omkobling av doble MFO er utført.
Neste punkt er også en gjenganger, og noe jeg stadig vekk glemmer.
Lykkelica kan ikke slappe av omgitt av rot, dritt og lort. Sånn er det bare. Likevel var dette planen min i helga.
Jeg visste hvordan det var der hjemme, men tenkte at det trengte jeg ikke å forholde meg til. Jeg var sliten, og når man er sliten skal man slappe av. La nå rot være rot, Lykkelica, lev i nuet, la det flyte, andre klarer det, du kan også klare det!
Jadda.
Jeg kom hjem til et hus i fullstendig kaos, som ventet. I sofaen lå minstemann omgitt av appelsinsaft, og appelsinskall og koste seg. Svært avslappet. På kjøkkenet hadde et brød på mystisk vis eksplofaenmegdert, noen hadde drevet med arkeologisk utgravning av en lekedinosaur på kjøkkenbordet, og en hytte var på et eller annet tidspunkt påbegynt uten byggetillatelse i en krok. Hybelkaninene hadde seg som ville dyr i fullt dagslys, halve innkjørselen lå dandert på utvalgte steder i huset, og eldstemann kunne meddele at han ikke hadde en eneste ren bukse.
Lykkelica tok avisen under armen og gikk rolig bort til godstolen og satte seg ned.
På en epleskrott.
Lykkelica tok avisen med seg og gikk ( ikke fullt så rolig) bort til sofaen og satte seg ned. På en hær av playmobil-menn som var dandert opp og klare til kamp....
Lykkelica freaket pittelitt ut, og var monstermamma noen timer. Tvang ungene til å rydde (arme små) og shinet hele huset. Tente lys og lot roen senke seg.....
Og sluknet som en stein på sofaen, mens hun mumlet om omkoblinger av doble mustasjefusjonsoppheng og denslags.
Jeg skriver omkoblingene opp på things-to-do-lista for uke 42, jeg!
fredag 1. oktober 2010
Tenke sjæl
Det føles litt fullt. Der oppe i knotten. System overload.
Jeg har lenge stått klistret opp til et tre. Det treet har jeg likt ganske godt. Det er et gammelt tre. Et stort tre.
Mitt tre.
Men så hvisket noen meg i øret at jeg burde ta noen steg tilbake. Og gjett hva jeg ser:
Hvert øyeblikk.
Jeg har lenge stått klistret opp til et tre. Det treet har jeg likt ganske godt. Det er et gammelt tre. Et stort tre.
Mitt tre.
Men så hvisket noen meg i øret at jeg burde ta noen steg tilbake. Og gjett hva jeg ser:
Flere trær. Vakre trær. Og en sti som fører et eller annet sted.
Så jeg forlater treet.Og går en tur i skogen. Følger stien. Går litt på trynet. Ligger og kaver i en grøft. Spekulerer på om det gjemmer seg noen troll dypt der inne i skogen.
Reiser meg opp igjen, og børster mose og gress fra klærne.
Går videre. Plukker noen blomster. Ser på solstrålende gjennom trærne. Vet det er noe på gang.
Jeg står i tankens forkant. Hvert øyeblikk finner jeg den.
Hvert øyeblikk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)