Julegærningene

Jadda. Så er de begynt å dukke opp igjen.

Mens jeg fortsatt står og lurer på om det muligens er i seneste laget å plante ned litt sommerblomster i blomsterbedene, så dukker de opp, like overraskende som alltid.
Som julekvelden på kjerringa, bokstavlig talt.

Julegærningene.

De som allerede er ferdig med 18 julegaver og streder uforstyrret videre.

Jeg tuller ikke. De fins der ute. De er like virkelige som deg og meg. Det er mulig de levde mer i det skjulte før. Muligens var det tabu før i tiden. Kan ikke huske jeg støtte på dem i min (for det meste) lykkelige barndom.
Men nå kommer de liksom fram i dagslyset. Ja, de kommer faktisk fram i sollyset. Og der sitter de da og broderer julekort, og syr adventspakker og karrer ull og jeg vet da pokker hva de IKKE gjør.

I SOLLYSET!

Man skulle tro det ringte en bjelle. Når man må sloss med veps mens man baker syv slag en sommerdag i august, så bør man, etter min mening, helt av seg selv, skjønne at man er KO-KO.

Kokeliko!

Og når man så på en temmelig direkte måte antyder dette, at de er klin gærn og burde søke terapi, så begynner de pinadø å unnskylde seg også!

"Jo, men du skjønner, at når man har 22 heimlaga selbuvotta å lage så må man begynne litt tidlig......."

22 HEIMLAGA SELBUVOTTA!!!!!

I rest my case.

Jeg husker det året jeg syns jeg var skikkelig i rute med juleplanleggingen.  Fire adventskalendergaver var kjøpt inn og vi var ikke en gang kommet til midten av november.

Bare synd de adventskalendergavene bestod av sånn innmari god sjokolade som Lykkelica er så innmari glad i.

Så jeg kom i skade for å spise opp barnas adventskalendergaver. I midten av november.

Da er man i rute da.

Og hva skal liksom disse julegærningene gjøre når desember kommer? Og vi normale mennesker beiner rundt i panikk i butikkene og trekker kredittkort så det smeller i veggene?

Skal de liksom sitte inne i den ferdig pynta julestua si, og drikke gløgg og KOSE SEG????

Dere får ha meg unnskyldt, men jeg tror jeg må gå og klemme et tre.

Til angrep på kroppen

Jeg leser i en annonse i avisa at jeg kan spray-tanne halve kroppen min for 250 kroner. Og jeg tenker:

Hva er det egentlig som skjer her nå?
Hva er det jeg IKKE får med meg av vesentlig informasjon, som gjør at jeg skjønner logikken i dette?

Å skjønne logikken i spray-tan er en ting. Jeg registrerer jo at folk går rundt som smørbukker, som om det skulle være den naturligste ting i verden. Det ER jo ikke den naturligste ting i verden, og det ser jo ikke naturlig ut heller. Men DE om det.

Men å spray-tanne HALVE kroppen? Hvem er det som gjør det? Går man med en hvit og en brun arm liksom? Bare underdelen? Bare overdelen? Denne måneden har jeg så dårlig råd at jeg kan bare spray-tanne bakhodet og hælene, liksom?
Jeg finner dette veldig merkelig.

Det virker til tider som om kroppen er vår verste fiende. Med skumle banditter som ligger på lur over alt. Valker. Appelsinhud. Gråe hår. Hår generelt.

Jeg glemmer ikke en av de første Stram opp-timene jeg forvillet meg inn på. Systematisk gikk vi til angrep på kroppen , kroppsdel for kroppsdel, for å stramme opp på det meste. Da vi kom til armene begynte instruktøren å snakke om at nå skulle skrukken til pers. Skrukken? tenkte jeg. Er det skrukken til Harald Eia vi snakker om? For i så fall er jeg i HELT feil time. Jeg kunne ikke dy meg.

- Unnskyld? Men hva er skrukken?

Sa jeg. Dum som jeg er. Overbærende blikk fra de godt voksne damene som alle tydeligvis visste om skrukkens beskaffenhet.

Deretter ble jeg kommandert bort til speilet og bedt om å løfte armene. Og så, på en ganske ufin måte, pirket instruktøren borti underarmen min. På noe laus-skinn som hang og slang.
Endelig hadde jeg funnet skrukken min.

Hurra liksom.

Og så har du "damebladene". Du snakker om galskap! Det er så mye greier man skal pusse, gnukke, gni og male på kroppen.
"Med disse øvelsene får du spretne pupper" leser jeg. Og jeg tenker:

BØR de sprette mer enn de gjør?

Er det ikke til det beste for alle parter at de holder seg mer i ro?

Nok en gang har jeg en følelse av å være på en annen planet. Men jeg blar videre og leser "40 tips for å beholde mannen din". Og jeg vil jo gjerne beholde mannen min, i hvert fall for det meste. Så med åpent sinn leser jeg tips nr 1:

"Gi rolig hodebunnsmassasje i samme rytme som pusten hans idet han sovner om kvelden. Når kroppene er synkronisert vil han føle en indre ro". Og jeg tenker:

I herrens navn!

Og leser videre:

"Stryk han over låret før du går ut av bilen når han kjører deg til jobben. Da vil han føle seg bundet til deg selv om du er borte hele dagen."

Og jeg tenker:

Kåmmån!

"Bak yndlingskaken hans og skriv en småfrekk beskjed i glasuren".

Og jeg tenker:

Vil ikke ungene syns det er litt småuggent?

I det jeg har kommet meg igjennom alle 40 rådene er jeg fysisk og psykisk sliten. Og må legge meg nedpå litt med Mr Potatochips i den ene armkroken og Mr. Chocolate i den andre.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er et helsikes liv å opprettholde en kropp som er som skapt for poledancing.

Når naturen kommer vel nært innpå

Av og til skulle man hatt en sånn spoleknapp.
Stop.
Rewind.
Vi prøver igjen!

Slik som i dag da minstemann kom løpende mot meg da jeg kom hjem fra jobb, med en plastbeger med noe stort og tungt oppi. En middels stor gråstein, tenkte jeg. Den gutten finner nå altså gleder i alle mulige rare ting. Tenkte jeg. Smilte på skikkelig mamma-vis og bøyde meg ned over plastbegret.

-Hils på Klaus, mamma!

Der lå altså Klaus og sprellet. Den største edderkoppen jeg noensinne hadde sett, en svart og feit jævel med ekkelt hvitt mønster på ryggen.

Det var kanskje ikke pedagogisk riktig å hyle som en stukket gris?

Det var kanskje ikke pedagogisk riktig å ta seg til hodet (ikke spør hvorfor) og søke tilflukt bak søppelstativet?

Det var kanskje ikke pedagogisk riktig å si alle de stygge tingene jeg sa?

Om Klaus. Minstemanns nye kompis.

Litt overgitt ble han stående og betrakte mora si.
- Klaus er ikke farlig, altså!

- Farlig? Jeg tror du er gærn!! De biter når de er så store som de der!

Sa den pedagogiske riktige mammaen.

Sånn i ettertid har det vist seg at Klaus egentlig er Mia. Fordi den har født barn. Ekle små ting kommer ut av den feite bakenden til Mia.

Jeg tror jeg må spy.

Som tidligere nevnt er jo jeg en dame som er i  pakt med meg selv og naturen. Ja sågar på PARTI med meg selv og naturen. Dyrene er våre venner, vi er alle en del av naturen og naturen en del av oss. Jeg er til og med såpass skrulle at jeg rett som det er "snakker" med dyr. Katter som forviller seg vekk, hunder som gnager på dørkarmer og gullfisker som nekter å spise alger. De er energi, vi er energi, sammen snakker vi energispråket.

Jajaminsann!

Det riktige ville jo ha vært å sette seg ned med minsten, tatt Klaus/Mia i hånden og snakket litt om økosystemet og jordkloden og gjerne litt om bærekraftig utviklig med det samme.

Men i mangel på nevnte spoleknapp har jeg ikke kommet helt dit enda. Og jeg håper ikke minsten har fått for store traumer på grunn av mammas reaksjon på hans nye lekekompis.

Det blir rett og slett for mye natur for meg.

Tidsklemma

Familien min er vidunderlig. Men det er likevel rom for forbedringer på enkelte områder.


På jobb har vi stabsmøter. En skikkelig systematisk greie ledet av direktøren. Det er få ting som kommer deisende ned i hodet på staben jeg jobber i, og fører til at alle løper rundt som forvirrede og kaklende høns. Slik er det ikke i heimen.

Jeg tenker det hadde gjort seg med stabsmøte i heimen. Med meg som direktør og med skikkelig saksliste. Vi kunne ha tent lys og gjort det til en kosestund. Jeg ser for meg at sakslista kunne sett slik ut, en helt alminnelig tirsdag:


1. Dagen i dag

Hvor er vi, hva skal vi og hvordan skal dette gå til?

Vi er bare fire i familien, men et lite opprop hadde gjort seg flere ganger om dagen. Mye av tiden går med på å beine rundt i nærmiljø på jakt etter familiemedlemmer som glemmer å melde fra om hvor de er, og samtidig glemmer å ta med mobilen. Er de på vei hjem til en middag som allerede er kald, hender det rett som det er at ruta får merkverdige omveier (dette gjelder for det meste minsten, vår åtteårige og svært nysgjerrige solstråle.) Slike omveier innbefatter ofte vassing i elver  (husarrest!!), beskuing av maurtuer, blomsterplukking av stauder i private hager ( beklager naboer), flørting med alle de søte jentene/damene i området og annet diverse nødvendig.

For å ikke snakke om hvem som skal hentes og bringes hvor. Jeg orker ikke engang snakke om det, men jeg føler det er behov for utarbeidelse av en detaljert transportplan. Jeg setter det opp på sakslista til neste stabsmøte, og legger samtidig inn følgende hendelse på mobilen: ”Husk å plukke opp din høyt elskede sønn på musikkskola, fortrinnsvis FØR du kjører hjem”.

2. Næring

Vi snakker her om hvordan unngå pølsehelvete hver eneste dag, og heller gå mer i retningen av fem om dagen, omega, spinat og gud vet hva. Vi vet jo alle at dette er lurt, (bortsett fra Assisterende Direktør Mannen, som egentlig er litt usikker på om det er så nødvendig) men det krever litt planlegging. Direktøren har flere ganger forsøkt å innføre detaljerte middagsplaner for en måned fram i tid. Men når det da står fiskepinner på planen, så hender det rett som det er at Assisterende Direktør Mannen ikke vil ha fiskepinner den dagen og blir innmari lei seg for at han blir påtvunget fiskepinner når han heller vil lage taco. Og da er jo Direktøren såpass raus at da bytter vi litt på planene, planer er jo ikke hogget ut i sten, de må jo kunne tilpasses virkeligheten.

Og ender opp med å flytte alt det støgge og sunne til slutten av måneden.
Og det er ofte på denne tiden at nye skinnende planer blir lagt. Eller vi går over til det gamle systemet med kaotisk panikkhandling rett etter jobb mens sulten gnager og blodsukkeret er faretruende lavt. Blir ikke mye spinat av det.



3. Kompetansehevende tiltak

Her snakker vi om å unngå situasjoner hvor eldstemann skal løse algebra klokken halv ni om kvelden, fordi lekser ikke var fast punkt i hverdagen. Algebra har en tendens til å bli et brølende monster etter klokken halv ni om kvelden. Nemlig.

4. Økonomi


På jobben har vi en skjønn sjel som ordner med økonomien. En vakker dame jeg faktisk tror hadde kunnet løse hele Midt-Østen konflikten. Vi ser ut til å mangle dette i heimen.


5. Renhold

Direktøren har støv på hjernen. Resten av staben har det ikke. Direktøren mener renholdet kommer til å gå som en lek dersom vi bare har en fast plan på det hele. Hver torsdag ser Direktøren for seg at det fyker stabsmedlemmer rundt i huset som en virvelvind og etterlate skinnende rene overflater og deilig grønnsåpelukt. Staben ser ut til å være sporløst forsvunnet hver eneste torsdag (noen vasser i elver (husarrest!!!), andre trikser på sykler, og Assisterende Direktør Mannen må ha seg en hvil i kaoset på sofaen). Direktøren blir pottesur, drar og spinner faenskapet av seg. For å deretter bruke søndagen til å shine huset.

Forbedringspotensiale!

6. Uforutsette ting

Vi snakker om dopapirsalg som detter ned i hodet på deg dagen før fem sekker skulle vært solgt. Bursdagsgaver. Turmat. Direktør og Assisterende Direktør som er på reise i hver sitt land, samtidig, men to søte små som skal ha tilsyn hjemme. Leggbeskyttere som forsvinner to minutter før en avgjørende kamp hvor minsten skal ut og kjempe i forsvar. Busspenger. Gud hjelpe meg rett.

7. Evt

Og når skal Direktøren liksom få sitte på et stille sted og meditere? Heale jordkloden og snakke med våre venner dyrene? Eller bare sitte med en kaffekopp og se ut over havet og kjenne at det er plenty med tid?

Og midt oppi alt dette skal man liksom skrive en føkkings bestselger! Det er jo et helsikes liv!

Men FOR et liv.

Hamskiftet

Jeg har ofte tenkt på hva utenforstående egentlig tenker om meg. De som ikke kjenner meg, aldri har hørt om meg og som ikke vet noe om meg. Jeg vet, det er komplett usannsynlig at de finnes noen der ute som passer i den sjangeren. Men la oss nå tenke oss at det gjør det.


Jeg lurer på hva vedkommende tenkte om meg, han som for eksempel traff meg den vinterdagen i juni. I ført en merkelig blanding av grønne sko, rød jakke og lilla veske. Lilla intet mindre!!! Fordi jeg akkurat den dagen var hakket mer trøtt enn vanlig, og dermed hadde kommet til skade for å kle på meg klær i koma. Lettere rød på øyene fordi jeg den samme dagen hadde hatt tannkremrester på fingrene da jeg tok på meg linsene.

Jeg mener!! Vedkommende hadde jo ikke hatt noen forutsetning for å vite at jeg egentlig er en stilstudie i perfekt lagt hår og make-up. Og klær som matcher sko og vice versa. Og at det under disse klærne som denne ene dagen var satt sammen på gyselig vis, befant seg en kropp som er skapt for poledancing.

For dere andre som kjenner meg vet jo dette. At jeg har en kropp som er skapt for poledancing.


Jeg lurer på hva den ukjente vedkommende som satt ved siden av meg på kinoen her forleden egentlig tenkte om meg. Der jeg gomla i meg et halv kilo smågodt og en gigantisk popcorn før reklamefilmene var ferdig. Skal tro om han egentlig mistenkte meg for å gå på kino utelukkende for å spise kvalmende store mengder med gotteri? Spesielt siden jeg snorksov halvveis ut i filmen?

Jeg mener! Vedkommende har jo ingen forutsetninger for å vite at jeg egentlig ikke trenger popcorn og smågodt for å føle lykke. Og at jeg egentlig syns sponplata og broccoli er like godt. Og at jeg bare er ute etter det særpregede kunstneriske utrykket til filmene jeg går på.

For dere andre som kjenner meg vet jo dette. Det med sponplatan. Og broccolien. Og kunsten, mener jeg.


Jeg lurer på hva den ekspeditøren på den lekre lille klesbutikken egentlig tenkte om meg. Da jeg med stort pågangsmot streda inn i det pittelille prøverommet med en haug med umulige kjola.

Og aldri kom ut igjen.

Fordi jeg hadde satt meg fast i en av kjolene.

Jeg lurer litt på hva hun tenkte om meg da hun plutselig så en masse arma og bein som tyta ut av det alt for lille forhenget, kombinert med en masse styggord som ville ha fått mormor til å snu seg i grava.

Skal tru om hun så at jeg stod der bak forhenget og sneik og venta på at alle andre kunder skulle gå, med arman rett til værs fast i en alt for liten kjole. Og så lurer jeg pittelitt på hva hun tenkte da hun måtte hjelpe meg ut av kjolen.

Jeg mener!! Vedkommende hadde jo ingen forutsetninger for å vite at jeg egentlig er en smidig liten sak som normalt glir inn hva det enn måtte være. For dere andre som kjenner meg veit jo dette. At jeg er en smidig liten sak som normalt glir inn i hva det enn måtte være.



Jeg har en mistanke om at vedkommede som så meg på vei opp Per Karlsa-tinden kan ha fått et noe feilaktig inntrykk av meg. Der jeg klamra meg til en enslig gresstue, iført ikke mindre enn to bukser og en tjukk anorakk med hetta på i 100 varmegrader. For klegg stikker nemlig gjennom en tynn bukse. Trur jeg. Temmelig sikker på det. Derfor to bukser. Der lå jeg skjelvende på kne, redd for å dø enten av fall ned fra nevnte Per Karlsa-tinden eller av 100 milliona kleggbitt. Mens folk freidig vandret forbi meg opp på toppen iført shorts.

Jeg mener! De har jo ingen forutsetninga for å vite at jeg egentlig ikke er en nevrotisk nutcase som klamrer seg til tilfeldig vegetasjon. Men at jeg egentlig er i harmoni med med meg selv og naturen, ja sågar på parti med meg selv og naturen. Som tilbringer opp til flere minutter i meditasjon hvor jeg healer jordkloden og rett som det er kan finne på å klemme et tre?

Dere andre som kjenner meg veit jo det. At jeg rett som det er kan finne på klemme et tre.


Og når er det jeg egentlig foretar dette hamskiftet? Fra den knøvlete, klønete, angstfylte gotterispisende dama, til den elegante , kjernesunne jenta i harmoni. Snakka vi første samtale?

Noe i meg sier at det går litt lengre tid enn det.